Endelig, egentlig ganske vidunderlig å kjenne livet spire igjen. Etter dvalen, stillstansen og alt som kom i kjølvannet. Nå er det bare å gå videre, gjøre det som skal gjøres.

Det er tidlig morgen, egentlig alt for tidlig. Kjenner at søvnen enda ikke har sluppet taket. Men det er godt, selv om det er mørkt ute. Selv om det mørkner i vest, og stormen er på vei inn fra havet. Natten forsvinner inn i de lyse timene, dagen avdekker at natten har vært regnfull og kald. Ingenting minner om vinter, heller høst. Det er kaldt å stå ved den mørke bygdaveien og vente på en forsinket buss, men heldigvis kommer den. Jeg kan sette meg ned, kjenne varmen sprer seg i kroppen, se på de andre som skal samme veien. Mot den store byen.

Jeg søker dit, rømmer bort fra ødemarka, blander meg med den store massen, gjøre meg usynlig. Det er en befrielse. Bli en liten blekkflekk som ikke blir lagt merke til; frihet. Slippe å møte folk jeg ikke vil møte, slippe å vise meg, bruke ei maske for å skjule det jeg ikke vil vise. Det er så betryggende, befriende. En kort liten livsreise som jeg skulle ønske hadde vart lengre, men jeg later som om den skal vare en liten evighet. Det gir meg krefter, kjenner at kroppen fylles av ny energi. Jeg skal jo tilbake til det normale livet igjen, men ikke nå. Nå skal jeg være en liten ubetydelig blekkflekk og blande meg med resten. Bli noe større.

Jeg ser ut, det regner tett, snøen er snart borte, men er ikke alene, og alt har startet på nytt, som det alltid gjør. Så kan dagen komme…