Hvor er tankene som gir livet mening? Tanker som får oss til å reise, selv om vi sitter helt i ro. De som tar oss med inn det innerste rommet i vår bevissthet. De fins, skjult bak stress, mas, og alle de daglige gjøremålene som kveler stillheten, som gjør at vi ikke kan tenke de stille tankene – de som farger livet, farger alt som er der ute, i den vakre naturen, menneskene, ja, de stille bildene.

Støyen omgir oss. Overalt er det noe som høres. Er det fordi dagene skal gå så timene får et innhold? Hva vil skje hvis støyen forsvinner; av biler, vaskemaskiner, fjernsynsapparatets evindelige mas om flere inntrykk, tørketromler, musikk som pumper ørene våre fulle, og tidsklemma som forsterker alt?

Tenk om vi bare hører de lydene naturen gir oss? Fossen som stuper ned den bratte fjellsiden, trekkfuglenes kåte vårsang, vindens sus gjennom skogbrynet, og måkenes hyppige skrik, mens de sirkler rundt en fiskebåt på den blanke fjorden.

Ville ikke det ha gjort noe med tankene, gitt dem fritt leide, krydret livet med en ny dimensjon?