Ser mot fjella når vårsola sniker seg over de spisse taggene. En ny verden åpner seg. Snøen skinner som hvitt gull, de små bekkene fra fjellet vokser seg store, og kaldt snøvann finner veien ned til det blå fjordspeilet, hvor fjellene speiler seg, ser livet våkner opp de stupbratte bergene, der livet klamrer seg fast, og kjenner vinteren mister grepet.

Det spirer og gror nedi dalen, hvor vårblomster vender seg mot sollyset. De har våknet fra dvalen, ventet på disse dagene, ventet der nede i den kalde harde jorda. Sovet seg gjennom en lang vinter, drømt om varme dager, drømt om å spre sine røtter i ei vårvarm jord. Nå er de her, de som kan virke så uvirkelig når vinteren knytter nevene, og mørket er som mørkest.

Nå er den her, våren alle har lengtet etter. Vinterkalde sinn smelter, livskraften sprer seg, mens solen vandrer over et fargefattig landskap for å male det. Fuglesang høres fra trær som strekker sine unge knopper mot lyset, og hilser alt velkommen.

Den vil alltid komme, snike seg innpå oss, lar varme varsomme hender stryke lett over vinterkalde kropper, skape liv. Skape noe nytt inni oss, som har ligget i dvale – en lyst bare våren kan skape.