juni | 2015 | Bloggen til Arvid Hernæs

De høye fjellene på den andre siden skjuler seg bak den grå tåka, alt er tåke, hele verden består av tåke. Måkene skriker sultent, og følger det flytende matfatet som legger til ved den lille brygga. Han bærer fiskekassa i land mens måkene sitter tålmodig , venter på delikatessene fra de oppsprettende bukene. Man skulle ikke tro at måker er tålmodig, men det er de. De hadde ikke overlevd ellers. De sitter der på hver sin stein, venter, håper på dagens høydepunkt. Mat de ikke trenger å fange. Måkene kjenner fiskeren, det er en gammel fisker, ei gammel brygge.

Det gamle huset like ved brygga ser forfallent ut. Den hvite malingen flasser av, og den nakne veden er grå. Han greier ikke å male. Den gamle kroppen er like forfallent som huset, og ungdommen har forlatt han for lenge siden.

Men han kommer seg ut i båten, hinker ned stien til brygga. Først det ene benet, skyver ut med det andre. Båten siger ut. Han greide det denne gangen også. Tanken på at det vil ta slutt en dag skyver han fra seg. Han ror ut til den plassen han alltid har fisket. Dit faren tok han med og hvisket: «Denne plassen holder vi hemmelig». Den forble hemmelig helt til han selv fortalte det til sin sønn. Det er slik det skal være. Timene går, solen bryter igjennom tåkeveggen i vest, og maler himmelen rød.

Han greide det også denne dagen, nyter øyeblikket mens den skarpe kniven skjærer seg igjennom fiskebukene. Måkene blir helt gale og flakser rundt han, mens de skriker hjerteskjærende – slik som måker gjør.

Han liker de måkene. De venter på han, følger han inn til land, får sin belønning, og blir borte. Han setter seg på den lille benken på brygga, tenner en røyk, ser utover den stille fjorden, ser mot fjellene, og tenker på da han var ung. Ungdommen er borte, kona er borte, ungene er voksne – de er også borte. De ville ikke bo i bygda, men flyttet til Trondheim for mange år siden. Han tenker på dem, og håper de tenker på han.

Om han vi flytte? Aldri i verden. Fjellene, fjorden, brygga, naustet, og det lille huset – nei, ingenting skal få han til å skifte mening. Men langt der inne i tankene vet han at en dag er det slutt, at han må forlate alt, flytte til de andre på gamlehjemmet. Det fortrenger han, og lever i sin lille verden… enn så lenge.

Jeg vil tenke som et barn – være nyfiken på alt, stille de riktige spørsmålene, og tro at jeg får de rette svarene. Dette må da være det rette, det som skal til for at den store verdenen skal åpne seg, åpenbare de mulighetene jeg har, drepe alle begrensninger, alle hindringene som trenger seg på i min bevissthet.

Skyene ligger lavt, det regner. Alt er grått, tungt, og fuktig. Men fuglene synger fra de store bjørkene, små bølger kjærtegner svaberget. Den grå fjorden viser sin mildhet, og jeg får et svar, et lite svar av en stor verden. De små svarene er like store som de enorme, de som kan velte en hel verden, de som skal forklare alt.

Men alt kan ikke forklares, skal være uforklart, ligge i dvale, noe jeg kan undre meg over. En drivkraft, et kjærtegn av livets hånd som sender meg lys, mørke, regn, og stormer fra vest. Opplevelser jeg ikke vil ha, men som uansett kommer. Det er bare å ta imot, strekke armene ut, her er jeg; trenger kjærtegnene, selv om de ikke er så myke – jeg tar imot med åpne armer.

Jeg ser mot vest der veggen av regn raser inn fjorden, gjør verden grå. Men hva gjør vel det? Jeg er jo et levende menneske.