Ser en vårblå himmel. Solen stryker lett over snødekte fjelltopper. Den leker med årstiden, minner oss på at det har kommet en ny. Før vi vet ordet av det er den her, og alt er forandret. Det hvite blir grønt, solen forandrer alt. Livet starter på nytt, som det har gjort i en liten evighet.

Livet står opp fra det døde. Vinteren må vike for noe enda sterkere, lysere, varmere. Det hvite må vike for fargene som gjør våren til virkelighet. Den kommer, solen har fått friheten tilbake, og skinner der det før var skygge.

Det var skygge hele vinteren, lyset får overtaket etter mange måneder,  snøkrystallene reflekterer de varme strålene, smelter sakte – blir til vann, renner mot den blå fjorden, blir borte i vannmassene sammen med millioner andre dråper som skal samme veien.

Sånn skal det skal være, og må være. Vi gleder oss til det, og drømmen om kuldens reise. Endelig kommer varmen og forvandlingen. Den forvandlingen er selve håpet gjennom en kald vinter. Drømmen har blitt til virkelighet, og iveren etter å oppleve våren; forvandler oss til våryre skapninger som vender blikket mot den stjernen som gir oss livskraften.

Men det er det lenge til – eller er det det? Hvor lange er månedene i den store uendeligheten? Bare noen millisekund. Plutselig er årstiden her, den store stjerna har smeltet bort alt det kalde. Da er det vel ikke så farlig at vi venter. Det er jo ikke lenge til.

Evigheten er lenger unna, og det er kanskje like greit. Da kan vi glede oss over det som kommer om noen sekunder, minutter, timer. Det er bare å smøre seg med tålmodighet, så kommer den før vi aner det.

Det skjer her og nå. Tenker vi på det, eller blir det en selvfølgelighet?