Jeg tror jeg blomstrer, blomstrer med angsten som næring. Tror jeg kan leve med den, se den inn i øynene. Erkjenne at den er der, godta de mørke dalene jeg av og til går meg vill i. 

Kommer meg opp fra skyggene, strekker hendene opp mot den høstlyse solen, kjenner livet presser seg inn i min bevissthet. Det er livet som stryker meg over pannen. Jeg ser ned i den mørke dalen. Der har jeg vært, men nå ser jeg utover lysets landskap, der skyggene er lange, formet av en søvnig sol som finner leiet bak horisontens grense.