Det kunne vært dagen
dagen som begynte
begynte med ingenting
sluttet med akt
Den startet
med lysets hastighet
alt var mulig
med overbevisende hurtighet
Visjonene beveger seg
mot livets kildesprang
vil noe
ikke gir opp
Noen tror
noen vil
selv da starter alt på nytt
i livets sirkeldans
Er det rart hvordan dagene går. Når vi våkner er det kanskje en ny dag. Vi våkner og tenker at den forrige var bra, eller dårlig. Hjelper det? Det er ikke enkelt å takle timene som kommer, ikke minst de timene som har gått. De er historie. Blir de en visjon? En skygge av det som har vært?
Så kommer en dag vi skal bruke konstruktivt. Blir den det, eller senkes den i det havet som kalles ”drømmenes hav?” Eller vil vi være i virkeligheten, og tenke: ”Dette skal jeg gjøre noe med, og møte dagen slik jeg har tenkt den.”
Det kan bli en metafor. en virkelighetsflukt. En virkelighet som strømmer mot havet med voldsom kraft, ender i et hav der alle drømmene samles. Drømmer fra de menneskene som har sett det samme.
Hvor er stormene? Hvor er bakevjene der livet er på samme nivå med det man har tenkt seg? Man kan jo bli tatt av strømmen – bli ført til en ukjent plass.
De ligger der. De finnes i tankene. Men hvor er de? Hvor er de tankene jeg har tenkt å gjøre til virkelighet, hvor har de havnet? Er det en visjon? Er det noe som drømmes? Det kan tenkes. Men vi er jo tross alt her på denne jord. Vi lever i en verden hvor alt er virkelig. I en verden der alt lever. I en verden livet og håpet har skapt.
En ny dag. Livet begynner på nytt. Blomstene folder ut sine kronblader. Vår er gått over til sommer, høst, vinter – en ny tidsalder har begynt. Resten av livet, resten av de timene vi ikke har opplevd starter. Livets dagbok skriver nye kapitler, nye ord. Det må ses. Det er livet vi må leve. Noe annet er utenkelig.
Hvor dypt skal man tenke, hvor mange spørsmål blir svart?
Hvis man roper ut sine meninger fra et lite bygdesamfunn med det målet å overbevise de som bestemmer til å forstå at det ikke er størrelsen det kommer an på; men helheten, hva skjer da?
Da er det kanskje størrelsen det kommer an på når det kommer til stykket. Norge trenger ikke små bygder lenger, men skal integrere de små samfunnene inn i en større helhet. Før het det «by og land, hand i hand.» Har det uttrykket utspilt sin rolle? Det virker som om byhånda ypper til strid mot landhånda som gjør sitt ytterste for å holde hodet over vannet med de gjenværende ressurser bygda har.
Små kommuner blir tvunget til å legge ned skoler og barnehager til færre enheter, fordi makteliten ikke forstår at det tross alt er forskjell på by og land. Det går utover de små bygdene som er avhengig av de tilbudene de har. Forsvinner de, forsvinner også grunnlaget for videre utvikling.
Hvis man roper i skogen, får man svar? Det er slik mange i bygdene føler når ønsket om å beholde viktige institusjoner blir lagt fram for øvrigheten, men ikke blir hørt. De små overkjøres av de store.
Hvis bygdene skal holde på bygdefolket og vokse, må det være attraktivt å flytte fra by til bygd. Slik situasjonen er nå, er det mange som nøler. Hvor er den store fristende gulrota? Fortært av bompenger, dårlig kollektivtilbud, eiendomsskatt, og skolenedleggelser.
Et tankekors: Hva skjer med turismen hvis bygdene avfolkes? Alt gror igjen, kulturlandskapet forsvinner, og motivene alle vil ta bilder av finnes kun i historiebøkene og på gamle prospektkort. Det er sjeldent at man får svar hvis man roper i skogen, men forhåpentligvis får man det i rådhusets korridorer.
en resursside om kreativ skriving
Bloggen til Arvid Hernæs 