Er det rart hvordan dagene går. Når vi våkner er det kanskje en ny dag. Vi våkner og tenker at den forrige var bra, eller dårlig. Hjelper det? Det er ikke enkelt å takle timene som kommer, ikke minst de timene som har gått. De er historie. Blir de en visjon? En skygge av det som har vært?

Så kommer en dag vi skal bruke konstruktivt. Blir den det, eller senkes den i det havet som kalles ”drømmenes hav?” Eller vil vi være i virkeligheten, og tenke: ”Dette skal jeg gjøre noe med, og møte dagen slik jeg har tenkt den.”

Det kan bli en metafor. en virkelighetsflukt. En virkelighet som strømmer mot havet med voldsom kraft, ender i et hav der alle drømmene samles. Drømmer fra de menneskene som har sett det samme.

Hvor er stormene? Hvor er bakevjene der livet er på samme nivå med det man har tenkt seg? Man kan jo bli tatt av strømmen – bli ført til en ukjent plass.

De ligger der. De finnes i tankene. Men hvor er de? Hvor er de tankene jeg har tenkt å gjøre til virkelighet, hvor har de havnet? Er det en visjon? Er det noe som drømmes? Det kan tenkes. Men vi er jo tross alt her på denne jord. Vi lever i en verden hvor alt er virkelig. I en verden der alt lever. I en verden livet og håpet har skapt.

En ny dag. Livet begynner på nytt. Blomstene folder ut sine kronblader. Vår er gått over til sommer, høst, vinter – en ny tidsalder har begynt. Resten av livet, resten av de timene vi ikke har opplevd starter. Livets dagbok skriver nye kapitler, nye ord. Det må ses. Det er livet vi må leve. Noe annet er utenkelig.

Hvor dypt skal man tenke, hvor mange spørsmål blir svart?