Så føler man at dagen er over. Det er mørkt ute, og alt er stille. En kald vind får de nakne greinene til å bevege seg – mystiske og sprikende beveger de seg i takt med bruset fra bølgene. Fjorden er der et sted, usynlig i mørket. Bare bølgene kan høres, der de ville vannmassene blir kastet mot svabergene.

De presses mot land av lavtrykket som siger inn fra vest. Men enda er det noen timer til de kraftige vindkastene kaster seg innover land. Dette et bare en advarsel på hva som kommer.

Naturkreftenes voldsomme kamp har formet verden. Se kysten hvor preget den er. Den skures i stykker. Sakte men sikkert blir den til støv som forsvinner i dypet, og legger seg som sand på bunnen, der flyndrene graver seg ned, og gjemmer seg for sine fiender, mens stormene herjer på overflaten.

Men enda er den ikke her. Den harmløse vinden rusker i de nakne greinene på bjørkene i skogholtet, der havørna bygger rede i den store furua.

Den siger inn fra vest. Bølgene er forvarselet på det som skal komme. Men ennå har stillheten og freden makta, og et ensomt rådyr beiter på jordet bak løa. Så kan man lure på hvorfor det er slik. Hvor kommer alt fra? Er det naturen selv som har skapt alt dette? De grunnleggende spørsmål har bestandig preget oss. Det er slik det skal være.