Skyene siver inn fjorden. Alle fargene er hvisket ut. Det er som om alt er blitt fargeløst, drept av årstidens nådeløse favntak. Vinden rusker i håret når jeg  går ned den bratte veien mot brua, over elva som er mettet av brusende regnvann.

Men det har da sin sjarm, alt har sin sjarm bare man tenker over det, selv om skyene gnur deg mot de bratte fjellsidene som stuper ned i den grå fjorden. Jeg kan enda kjenne kaffeduften og sprakingen fra den varme ovnen. Alt har sin sjarm – selv været. Kaffen ble kanskje litt i sterkeste laget, men hva gjør vel det? Det er jo en ny dag med sine muligheter.

Jeg ser ned i de frådende vannmassene, der de kaster seg ned de siste meterne til den grå fjorden, som ligger der så stille og venter på det rasende vannet. Det har sin sjarm. Høststormen lot vente på seg. Den ville ikke inn fjorden. Egentlig hater jeg stormer, men de har jo også sin sjarm hvis taket holder, og man slipper å plukke takstein.