Forfatterarkiv: Arvid Hernæs

Solsnu

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Det er like før jul, det er ikke snø ute, bare et tynt lag med rim tidlig på morgenen. Himmelen er blå og den lave solen skinner på de snødekkede fjelltoppene med sitt vinterlys på den andre siden av fjorden. Men her skinner den ikke. Her er det mørketid nå, men heldigvis snur solen om noen dager. Dagene blir lengre – banen til solen blir høyere og høyere, og en dag dukker den opp over fjellet i sør. Da kan jeg kjenne varmen – den livskraftige varmen.

Men nå er det bare en drøm. Bare lyset på fjelltoppene på den andre siden av fjorden minner meg på at den dagen vil komme. Og det gjør den. Noe å glede seg til, ja, noe å se fram til. Men det er da ikke så galt. Solen er jo her før jeg aner det – hvis jeg ikke tenker over det, tenker at det er lenge til, tenker at det er en liten evighet, men det er det ikke. Det verste er over, ja, det er sant. Om noen dager er det over. Dagene blir lengre, natten kortere, solen stiger sakte men sikkert på himmelen, og én dag dukker den opp over fjelltoppene. Det er ikke så lenge til, men det kan virke slik.

Bilde

 

 

 

Blytunge skyer

av in Diverse tekst and tagged , | Legg igjen en kommentar

Det er så mørkt ute – lyset er så langt borte. Jeg kan se regnbygene rase innover fjorden, legger seg som et teppe over landskapet når skyene slipper sin våte last. Dagen våkner ikke, men beveger seg døsig mot en ny kveld som er enda mørkere.

Hvor er solen? Har den dratt til et annet sted, eller er den der oppe over de blytunge skyene? Jeg vet at den er der, men stiller spørsmålet allikevel, idiotisk, men gjør det.

Jeg ser en liten blå flekk i skydekket men solen er ikke der, men vet at lyset er ett eller annet sted der oppe.

Fjellene er kvite av nysnøen som falt i natt. Skyene gnur seg langs fjellsiden. Det er som om de kjærtegner fjellet, og legger igjen sitt kalde spor.

Men det er der, lyset, selv om dagene er mørke er det der. Solen er jo snart på vei tilbake. Den vil bryte gjennom de blytunge skyene og elske med meg, med sitt lys og varme. Det er ikke så lenge til…

Bilde

Stearinlyset

av in Betrakninger and tagged , , | Legg igjen en kommentar

Det mørkner ute, lavtrykket kommer sigende inn fra vest, og regnet pisker mot vinduet. Jeg tenner et stearinlys. Det skinner opp, skaper en liten verden, en lys verden hvor alt varmer, mens resten av den store verdenen raser fra seg utenfor vinduet.

Tenk; at jeg kan være en del av den? Tenk at jeg kan varme meg i lysskinnet fra stearinlyset? Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Det skal ikke mye til, selv om den store verden er mørk, kan jeg varme meg i den lille, hvor bordet er grensen, det lille bordet, et mikrokosmos.

Det varmer, mens stormen raser rundt meg er jeg i et annet univers hvor lyset alltid ér, hvor de tapte drømmer blir virkelighet.

Bilde

Danser med vinden

av in Betrakninger and tagged , , | Legg igjen en kommentar

Det er mørkt ute selv om det er midt på dagen. Vinden uler rundt hushjørnene, liker ikke den lyden. Det er som om huset klager, at det ikke liker slikt vær, at regnet presser seg inn mellom treplankene. Snøen har forsvunnet det siste døgnet, vinter ble til høst, og gir fra seg den fuktige lukten av en årstid som egentlig er over.

Men nå er den her igjen, vinteren har trukket seg tilbake, sugd bort av de kraftige lavtrykkene som raser inn fra vest. Egentlig har det sin sjarm når vinden treffer husveggene, og det knaker når kraftige vindkast får treet til å bevege seg. Det er som om huset lever, danser med vinden, kaster seg ut i naturens ville dans. Det har stått den av før, og det gjør det sikkert nå også, selv om det synger sin klagesang i vindkastene.

Ser ut av vinduet der de store bjørkene bøyer seg i den kraftige vinden. Det er som om de kneler for naturens høye makt, viser sin underdanighet, vil ikke gi opp men vise sin underlegenhet, stahet. De har jo stått der lenge. Flere stormer har prøvd å knekke de før men ikke greid det. De har knelt og tryglet, de har blitt hørt.

Men mørket kommer sigende, vinden pisker mot rutene, og bjørkene forsvinner inn i stormens mørke favntak, men lysene i stua brenner, et trygt lys, et lys som har noe godt med seg, som hvisker at det kommer lysere tider, hvor stormene har stilnet, og den stille fjorden er badet i sollys.

Bilde

Sjakkstinens

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Det er ikke enkelt å konsentrere seg når TV´n står på, der to personer sitter og flytter noen svarte og hvite brikker. Det er krig, strategi, og hjernecellene knaker intenst. Rive seg løs fra skjermen er håpløs, kommentarer om hvem som kan vinne, hvem som har den beste strategien.

Det er ikke hver dag at sjakk vises på norsk TV, at folk skipper skole og jobb for å oppleve to tenkende mennesker som har hjerner de færreste har. Et nytt ord er skapt; ”sjakkstinenser”. Er det rart når NRK viser sjakk i over sjakk i nitti timer? Man kan jo bli hekta av mindre – i positiv forstand.

Det er krig, en krig der ingen dør, bare slått ut, sliten hjerne, drukket flere liter juice, høy slipsfaktor, og høflige håndtrykk. Det er en verden som er langt unna vi som lever her på bjerget – en verden med snø og vinter, der kampen for tilværelsen har vært viktigst. Konger og dronninger hadde tid, men bonden måtte dyrke mat for at de geistlige kunne tenke ut den strategien som skulle til for å vinne slaget.

Men det er jo morsomt at nordmenn og kvinner sitter klistret til flatskjermene. Det har jo aldri skjedd før.  Da er det bare én ting å si: Sjakk matt!

Bilde

Stormflo

av in Betrakninger and tagged , | Legg igjen en kommentar

Av og til er vi misfornøyd med tilværelsen. Alt er galt, og kunne tenkt oss å være et annet sted enn man er. Reise dit pepper´n gror. Glemme at det som er her, glemme virkelighetens handlinger. Men er vi ikke heldige som har denne virkeligheten, uten å bekymre oss over at vi risikerer å bli drept fordi vi lever i en del av verden som tar menneskeverdet seriøst? Vi får mat hver dag, har et samfunn som fanger opp de fleste av oss når alt går på tverke.

Vi har ikke de naturkatastrofene som vi ser andre steder i verden. Syklonen som herjet Filippinene, der titalls mennesker omkom. Er vi ikke heldige her, som slipper de lidelsene, selv om vi må betale noen kroner i skatt og TV-lisens, et helsevesen som ikke koster, selv om helsekøen er der, har vi det ikke bra? Vi kan klage over det meste, men glemmer at det er andre som ikke gjør det, som har mindre enn oss, som ikke får det de trenger, og blir husløse når naturen viser seg fra sin grusomste side.

Det er lett å si at vi har det forferdelig når andre sulter, er husløse, blir drept på grunn av livssyn, politiske fanger som sitter i fengsel fordi de har en annen mening enn makthaverne.

Vi er heldig, men klager. Ser på livet som en vane, et onde som vi ikke er fornøyd med, og skriver om den minste ting i avisa, på sosiale media, og andre plasser man kan ytre seg. Men vi har det jo bra selv om høststormene raser har vi det bra. Det er de som har opplevd verre ting, men det er lett å klage.

Så jeg klager over de som klager. Sender en tanke til de som lider.

??????

 

Overkommelig virkelighet

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Det er vel slik det skal være. Noe som ses i det fjerne, noe som ikke kan ses i et vindu, men i en tanke. Når mørket kommer, er alt der, men det ses ikke, men er der, i alt det mørke. Lyset kommer, og avdekker. Da er ikke alt så skremmende. Men å akseptere realitetene er ikke enkelt, men gjør det, gjøre det enkelt, gjøre det slik at virkeligheten er til å leve med er overkommelig.

Men å gå mot en tid man ikke kjenner er ikke lett, et fall kan føles utrolig vondt, så fryktelig smertefullt. Alt faller i grus. Det kjente blir ukjent, det lette blir vanskelig i en virkelig man ikke kjenner, men må godta for ikke å gå til grunne. Men det vil jo helst gå bra, det må det. Virkeligheten kan ikke forandres. Den er der, vil alltid være der.

Det er ikke bare bilder av virkeligheten vi ser, ikke bruddstykker, men hele. Gjør den overkommelig. Kaste seg ut på virkeligheten strøm og la seg bli revet med, ikke kjemp imot, men bli med, nyt tilværelsen som den er. Noe kan være vanskelig, noe lett, men det er overkommelig.
Garn