Så er det samme smørja. Regn, vind, og bare dritt. Jeg sitter og ser ut av vinduet, der vinden pisker mot vinduet. Tar det aldri slutt? Jeg tar en slurk kaffe, prøver å skrive noen ord, men må gi opp. Vinden tar tak i tankene mine og river med seg all kreativiteten.

Men jeg kan ikke gjøre noe som helst. Det eneste jeg kan gjøre er å håpe på at det blir bedre i morgen, selv om værmeldinga sier noe annet.

Jeg må jo håpe. Jeg kan jo tro at det blir det, selv om prognosene ikke er lovende – heller det motsatte, kan jeg jo håpe, tro at jeg får meg en hyggelig overraskelse, selv om jeg innerst inne ikke tror det. Underet kan jo skje. Jeg har ikke opplevd noe som minner om et under, men det kan bli en realitet i morgen. Jeg har jo aldri opplevd det, så man vet jo aldri.

Så sitter jeg her. Det er snart mørkt. Natten skjuler bølgene på fjorden, de vaiende trærne, og vinden som høres sterkere ut. Hørselen skjerpes når man ikke ser. Vinden virker mer skremmende, alle lydene blir forsterket om natten.

Får jeg sove, eller blir jeg liggende å høre på vinden, huset som knaker, og regnet som tramper på takpappen? Jeg skulle da strengt tatt være vant til det nå – det er jo ikke så lenge siden den rasende Dagmar herjet som verst, og det var noe helt annet. Jeg trodde ikke at hun var så rasende, men der tok jeg grundig feil. Jeg forstår meg ikke på kvinnfolk – i alle fall ikke Dagmar. Men det var det få som gjorde. Det var nok mange som fikk restene av julematen i vrangstrupen.

Som sagt har mørket senket seg, og vinden og regnets lyder forsterkes i mørket. Jeg hører frekvenser jeg ikke hørte da det var lyst. Nå forstår jeg de blinde, ja, hvordan de kompenserer det manglende synet med hørselen. De hører lyder seende ikke registrerer.

Det kommer ei skikkelig vindkule, og det knaket i veggene. Jeg liker det ikke, men trøster meg med; at det sikker blir bedre i morgen.

Egentlig har jeg ingenting å skrive om, men forsøker etter beste evne å finne noen ord, slik at jeg kan legge meg med god samvittighet.

Hvordan skal jeg greie å finne de riktige ordene bestandig? Noen ganger er det rett og slett umulig å sette ord på papiret, eller rettere sagt; inn i det tomme Word- dokumentet. Man ser på en tom skjerm som lyset matt, og føler seg hjelpeløs.

Men når andre greier det, må da jeg også gjøre det? greie å skrive noen ord? Om de er så fornuftige er ikke så farlig – bare de skrives. Det er det som er en skribents dilemma.

Nei, det er ikke enkelt å være journalist, forfatter, skribent, og poet, når ordene ikke strekker til, men svirrer der oppe i det blå, og føles veldig langt borte. Men det blir vel ei råd med det også. Jeg har jo tross alt skrevet dette.

Et stjerneskudd lager ei stripe over nattehimmelen. Der suser et til. Den stille natten hvisker med en lav stemme mellom de høye snødekkede fjellene. Det er den kalde trekken som hvisker en vuggesang.

Det er som et dikt; der ordene blir virkelighet i fantasiens verden – en verden som finnes i drømmene.

Der kommer et nytt glimt av en stein som brennes opp i atmosfæren. En lang reise er over. Millioner av kilometer ender her – en liten planet, ett lite knappenålshode i det store universet.

Hvorfor ender stjerneskuddet sine dager her? Er det en tilfeldighet, eller er det en mening? Kan jeg ønske meg noe. Kanskje jeg får oppfylt noen av mine innerste drømmer?

Men tvilen tar meg. Det er ikke slik den virkelige verden er. Men drømmene er der ute.

Det er da ikke så enkelt å legge seg, når Ole Lukkøye er i full gang med juleforberedelsene, og glemmer stakkars meg som prøver å sove. Er det ikke typisk?

Her ligger jeg og vrir meg. Prøver å telle sauer, men de er slaktet, og ligger i kjøttdisken; forvandlet til pinnekjøtt og andre godsaker.

Nei, denne julestria er ikke enkel når det stormer som verst. Det er ikke bare mellom øra det stormer, ute har det stormet i flere dager, og bløt snø har falt ned i mengder.

Fullstendig kaos. Person- og lastebiler fant veien ut i grøfta, og julestemningen fikk nok en alvorlig knekk til mang en yrkessjofør.

Hvorfor kan det ikke være slikt vær som vi har hatt i de siste ukene? Ti grader og null snø? Snøskuffen sto trygt i garasjen, og brøytebilbudsjettet urørt. Det hadde vært noe det. Eller?

Ønsketenkning kalles det. Det er jo ikke lenge til jul, så snøen måtte komme før eller siden. Men den kunne godt ha kommet i mindre doser.

Så ligger jeg her da, og venter på at Ole Lukkøye skal forbarme seg over meg. Det håper jeg da inderlig. Men mye kan skje i denne søte førjulstid.

Hvorfor må dagene være så forskjellige? Hvorfor kan jeg ikke planlegge alt på forhånd, så jeg vet hva som kommer? Ja, hva som hender meg i nær framtid?

Ønsketenkning er et dekkende uttrykk. Jeg kan ønske meg mye som gjør hverdagen lettere, men jeg får det ikke. Det er ikke oppnåelig. Det er ikke virkeligheten. Men håpet ligger og flyter i drømmens hav – langt fra land.

Det er ikke lett å godta den harde virkeligheten, men man må gjøre det. Ellers så går man seg vill i en uvirkelig verden, langt fra virkeligheten, i en verden som er langt fra den vi kjenner .
Vi blir vår egen fiende. Uvirkeligheten erobrer virkeligheten, og vi blir ført inn i et ukjent landskap vi ikke kjenner oss igjen i. Vi kan ikke leve der – kommer til å dø, forsvinne inn i en drømmeverden som ikke fins.

Vi må være i virkeligheten, leve i den, og dø i den. Det er ikke stort annet å gjøre, men godta virkeligheten slik den er, og ikke tro på noe uoppnåelig, noe som bare oppfylles i drømmene.