Tidlig morgen? Og hva så? Maken til frekkhet når man spør om slikt. Det skulle ikke ha vært lov, men det er kanskje ikke så rart at det spørsmålet dukker opp klokken seks om morgenen.Våken er man ikke og noe sier at det hadde vært bedre å ligge trygt under dyna. Ja, bli forskånet for de mange utfordringene som en vanlig tirsdag kan gi. Livet er nådeløst. I alle fall for et B- menneske som prøver å våkne – i alle fall en smule.

Det er bra jeg slipper å kjøre selv, når man er offer for offentlige transportmiddel, som har til hensikt å få en trøtt kropp helskinnet til arbeidsplassen. Hvorfor klage? Jeg har da ingenting å klage på. Papirløs er jeg heller ikke, så risikoen for å bli sendt ut av landet er minimal, selv om jeg kunne ha ønsket å bli satt på første fly til Kanariøyene. Utvist ett par måneder, eller tre om man vil.Det er jo lov å drømme. En vakker dag kan jo drømmene gå i oppfyllelse, og jeg sitter der med en fargerik drink med paraply i, mens den varme sanden kjærtegner føttene mine. Jeg får vel håpe på at lottokupongen går inn denne uken – selv om jeg tviler.

Skal jeg godta det? Min egen tilværelse? Min egen måte å se livet på? Jeg er her – ja, alle er her, så lenge det varer. Når er det slutt? Når reiser vi fra denne planeten vi bor på? Jeg stiller mange spørsmål, der svarene henger i lufen. Noen får jeg tak i, mens andre er utenfor min rekkevidde. Det irriterer meg, blir nesten sint. Hvorfor når jeg ikke svarene, når jeg kan stille spørsmålene?

Men så tar fornuften meg igjen, hvis man kan kalle det fornuft; alt det som ikke kan besvares. Det blir en metafor, en annen atmosfære, i et univers langt der ute i uendeligheten. Men det samme spørsmålet dukker opp. Skal jeg godta det? Skal jeg godta at jeg sitter her og spiser meg mett, mens mennesker på den andre siden av jordkloden sulter? Skal jeg godta at militærjuntaen i Burma dreper fordi man tenker nye tanker?

Enkelt er det ikke. Kanskje jeg skal slutte å tenke? La svarene seile sin egen sjø, hive meg på den bølgen som kalles likegyldighet? Men hvis jeg tenker meg godt om, er det kanskje ikke verdt å drukne i likegyldighet og anger.