Alt forandrer seg. Tankene får fritt spillerom når høstmørket legger seg som et teppe over omgivelsene. Det ligger noe urgammelt i oss. I de lyse månedene skal vi samle krefter og lade batteriene. Våre gener viser oss veien. Vi skal overleve den mørke og kalde årstiden.

Bjørnen går i hi fordi det ligger i genmaterialet. Årstidens klokke ringer. Det gjør den til oss også. Noen vil reagere negativt, fornekte at vinteren er her. Men det hjelper ikke. Den er her uansett.

Vi må godta det, tenke på lyset og varmen vi kan skape selv. La tankene omkranses av vår egen sommersol. Da kan vinteren komme, og la det urgamle mennesket gå inn i vinterdvalen med framtidshåp.

Et nytt år er en realitet, og nye muligheter skal gi det mening. Men mange ser med gru på det nye året, der mulighetene er få. Livet blir en kamp.

Timen kommer og nattehimmelen blir flerfarget av nyttårsfyrverkeriet, som hilser året velkommen. Glede over at året som kommer skal virkeliggjøre de forsettene man ikke fikk realisert i fjor.

Virkeliggjøre? Hva skal man virkeliggjøre hvis det ikke er noe å se fram i mot? Når den største prosentandelen feirer sin velstand, kjemper noen en kamp for å få endene til og møtes. Det er nok lurt å tenke på de som ikke har noe å feire – hvor fyrverkeriet ikke skaper annet enn negative tanker.

Nå har hverdagen kommet, og man pustet lettet ut. Julen gikk bra i år også. Gavene, maten, og fyrverkeriet er historie. Restene av fyrverkeribatteriene ligger strødd utover som et minne om løse penger blant folk flest, og de trekte kredittkortene som har gjort mange til gjeldsslaver.

Hva skjer dette året? Det forrige var vel ikke så ulikt det året før.  Eller skjedde det noe man husker spesielt godt, ja, noe som utmerket seg, uten at man slipper å vri hjernen sin flere ganger for å huske hendelsene?

Denne dagen er resten av vårt liv. Hvordan gjøre den betydningsfull? Hvordan forstå at dagen vil si oss noe. Den vil fortelle at timene vi har fått til rådighet må leves uansett hvordan hverdagen blir. Tørr vi det?

Dette er noen tanker når vi snart er ferdig med dag to av det nye året som gir oss muligheten til å starte på nytt. Ja, se at livet kan gi oss noe. Vi lever jo tross alt.

Da er vi snart inne i et nytt år. Julematen er fortært, og fråtseriet er historie. Det som er sikkert; er at de fleste lommebøker er betydelig slanket, og kroppen har tatt støyten. Noen gruer seg til å stille seg på badevekta for å se de skremmende tallene som kommer til syne. Vi har det godt, men det har sin pris.

Det er da ikke rart at nyttårsforsettene primært sett handler om kroppen, og at man føler at dette året skal kroppen pleies bedre enn i fjor – ja, dette året skal bli helt annerledes. Trimme, stumpe røyken, spise sunnere, spare – det vi ikke gjennomførte dette året, eller årene før. Men dette året! ja, da blir det andre boller!

Greier vi det? Håpet er i alle fall der. Men tradisjonelt faller vi tilbake til gamle synder, men det er jo lov å håpe. Året går jo uansett selv om vi gjennomfører forsettene eller ei, og vi er jo tross alt noen timer unna, så det er jo lenge igjen å bestemme seg på.

Men helst bør man begynne så raskt som mulig. Året kommer jo før vi aner det, og da er det for seint å ombestemme seg. Etter er det det. Vi kan jo fortsette slik vi har gjort i det gamle?

Men de blanke arkene er en realitet. Det er bare å kaste seg ut i det!

Godt nyttår!

Nå som dagene går hurtig mot den store dagen – nemlig julaften, er samtaleemnene  ganske opplagt: Er alle gavene innkjøpt? Er alle julekortene postlagt, og hvor mye penger blir det igjen til regningene i februar? 

Over alt kan disse spørsmålene høres over en kaffekopp på kjøpesenteret. Slitne kvinner som stresser for å bli ferdig – så sette seg ned mens de tenker på alt de har utrettet. Forresten er det ikke bare kvinner, men også menn som sliter. De dukker som regel opp på sentrene sent på dagen. Helst én time før sentrene stenger.

Der suser de rundt med ville blikk for å bli ferdig med elendigheten. Hva skal de kjøpe til samboere eller konene som vil bli tilfredstilt på den store dagen? Kanskje blir det en hyggelig natt i sengehalmen etter at gavene har forvunnet rundt juletrefoten? Ja, hvis ikke juleakevitten har spist opp for mye av prestasjonen da – men i år skal det disponeres riktig.

Slik går dagene – julekalenderne tømmes for sjokolade. Barna har for lengst slått seg til ro med at nissen har med seg de gavene de har ønsket seg. Far har kjøpt inn den viktigste gaven til mor, og mor er så utslitt at hun tenker; ”det er bra det ikke er jul for ofte.” Kontrollen er opprettet, og julefreden kan senke seg. Hodepine og stressnakker får muligheten til å gjøre seg gjeldende.

Men det blir faktisk jul i år også, og det nye året er rundt neste sving – så nyttårsforsettene kan settes ut i livet. Skal vi tenke mer på kredittgjelden, eller blir det like stort forbruk i år også? Handelsstanden gnir seg i hendene og puster lettet ut etter redningspakkene fra staten reddet kjøpekraften i år også.

Det blir nok litt sutting på tommelen når slaget om regningene kommer i februar – slik er det hvert år. Men neste år da… da blir det andre boller…

Så føler man at dagen er over. Det er mørkt ute, og alt er stille. En kald vind får de nakne greinene til å bevege seg – mystiske og sprikende beveger de seg i takt med bruset fra bølgene. Fjorden er der et sted, usynlig i mørket. Bare bølgene kan høres, der de ville vannmassene blir kastet mot svabergene.

De presses mot land av lavtrykket som siger inn fra vest. Men enda er det noen timer til de kraftige vindkastene kaster seg innover land. Dette et bare en advarsel på hva som kommer.

Naturkreftenes voldsomme kamp har formet verden. Se kysten hvor preget den er. Den skures i stykker. Sakte men sikkert blir den til støv som forsvinner i dypet, og legger seg som sand på bunnen, der flyndrene graver seg ned, og gjemmer seg for sine fiender, mens stormene herjer på overflaten.

Men enda er den ikke her. Den harmløse vinden rusker i de nakne greinene på bjørkene i skogholtet, der havørna bygger rede i den store furua.

Den siger inn fra vest. Bølgene er forvarselet på det som skal komme. Men ennå har stillheten og freden makta, og et ensomt rådyr beiter på jordet bak løa. Så kan man lure på hvorfor det er slik. Hvor kommer alt fra? Er det naturen selv som har skapt alt dette? De grunnleggende spørsmål har bestandig preget oss. Det er slik det skal være.

Når det stormer og regner rundt oss er det lett å tenke litt svart på det. Men når uværet er over og finværet åpenbarer seg får vi en lykkefølelse. Himmelen er faktisk blå over skyene.

Været er som livet selv. Noen dager stormer det i oss, og det blir lagt et kokk over alt det lyse. Men når skyene forsvinner og stormen har lagt seg, ja, da får man belønningen. Tankene blir badet i lys, og gir krefter, slik at de mørke dagene blir lettere å takle.

Vi må oppleve livets uvær enten vi vil det eller ikke. Men ha den lyse tilværelsen i minnet. Det er drivkraften.

Alt forandrer seg. Tankene får fritt spillerom når høstmørket legger seg som et teppe over omgivelsene. Det ligger noe urgammelt i oss. I de lyse månedene skal vi samle krefter og føde til vinteren. Våre gener viser oss veien. Vi skal overleve den mørke og kalde årstiden.

Bjørnen går i hi fordi det ligger i genmaterialet. Årstidens klokke ringer. Det gjør den til oss også. Noen vil reagere negativt, fornekte at vi går mot vinter. Men det hjelper ikke. Den kommer uansett.

Vi må godta det, tenke på lyset og varmen vi kan skape selv. La tankene omkranses av vår egen sommersol. Da kan vinteren komme, og la det urgamle mennesket gå inn i vinterdvalen med framtidshåp.

Det er kveld. Vinden tar tak i vestveggen på det lille huset ved fjorden. Det knaker. Duren av naturkreftene får alt til å bevege seg.

De høstkledde trærne bøyer seg i vindkastene, og stormen kler av grenene fargedrakten, som til slutt spriker nakne mot den gråsvarte himmelen. De ser ut som tynne fingre som ber sin siste bønn før alt er over.

Det nakne treet ser bladene bli blåst av gårde, begynne reisen dit vinden ikke tar, og legger seg som et teppe på ukjente marker.

De skal bli til nytt liv, bli til jord. Høstens landskap dør, men skaper noe som kommer, når solen og varmen får overtaket. Startskuddet går når jorden igjen er der våren er.

Det er nesten som et eventyr. Høstfargene blir sterkere for hver dag som går. Naturen forbereder seg til vinteren nok en gang, og vi undres over livet som trekkes tilbake gjennom planter og trærs blodårer, ned til røttene, og går i dvale.

Det er vakkert, samtidig vemodig. Tankene går mot den årstiden som kommer, når de fargerike bladene er historie, og den første snøen legger seg. Det er slik livets syklus er.

Da går tankene automatisk mot det som kommer, og det kaller vi håp. Et håp om å få oppleve en årstid som spirer på nytt. Men først må vi gjennom det som naturen gir oss.

Det er høst, og dagene blir kortere for hver dag som går. Solen skinner lavt på himmelen. Snart forsvinner den bak de høye fjelltoppene. Den går i dvale.

Trærne mister sin grønne farge, og erstattes av høstfarger. De forbereder seg på søvnen som kommer hvert år.

Sommeren gikk jo så fort. Vi tenker at sommeren ikke ble som forventet. Alt for mye regn og vind – ja, slik vi tenker hvert år når sommeren forlater oss.

Men er det så rart at vi tenker slik? Sommeren varer jo ikke så lenge som vi helst skulle ønske. Da er det vel lov til å klage.

Sommeren er uansett over. Vi kan ikke gripe inn for å forlenge den. Jorden går uforstyrret i bane rundt solen, og vi må være med på den ferden.

Så da får vi ta det som kommer. Vi har ikke noe valg. Strengt tatt så er vel ikke jordens ferd rundt solen og årstidene det verste. Det er vel andre ting å bekymre seg for på vår lille klode.