Uoppnåelig drøm

Alle dager har en slutt. Vi leter etter opplevelser som skal gi dagen mening. Ja, gi dagens timer et innhold. Én tredjedel av livet sover vi. Da er det drømmene som har fritt spillerom, og de opplevelsene man gjerne vil ha, få en fiktiv virkelighet. Så våkner man, og forstår at drømmen ikke er virkelig – den kan ikke bli det – den er uoppnåelig. Noen sekunders skuffelse før man innser at underbevisstheten har lurt virkeligheten.

Lottogevinsten forsvant som dugg for solen, og mens tennene pusses, sier fornuften at muligheten for en lottogevinst er uhyre liten. Noen blir rike over natten, men de fleste må nok innse at livet ikke ble totalt forandret på lørdagskvelden. Men dagene går videre, selv om alle de drømmene vi har ikke går i oppfyllelse – kanskje noen gjør det hvis vi er heldige – hvis skjebnen vil det slik – hvis man tror på den da. Det er kanskje like greit å tenke enkelt; at man ikke skal ha for store forhåpninger om at livet tar en radikal vending. For de fleste gjør det ikke det – bare noen får oppfylt den uoppnåelige drømmen.

 

Tidlig morgen

Jeg gjesper, og ser ut av vinduet. Det er kaldt, og de sprikende bjørkene ser jeg ikke. Jeg vet bare at de er der. Hadde jeg ikke vist at de var der, hadde jeg sikkert sett en annen vei. Men de står der i mørket, mens små virvelvinder av lett nysnø leker under gatelykta.Det er morgen – tidlig morgen. Søvnen har ikke forlatt meg enda, og lengselen etter dyna er påfallende. Men jeg må opp, selv om viljen nekter må jeg opp.

Kulden sprer seg innover i kroppen, men tines av varmt vann fra dusjen . Jeg kunne ha stått der lenge, men det kan jeg ikke. Det er morgen – tidlig morgen. Jeg tenker: Det er mørketid, og lyset er borte i mange måneder enda – ja, en liten evighet. Den lille evigheten kan jeg godt være foruten, men den er her nå. Det er de harde realiteter. ”Sånn er det” sier vi ofte, selv om det høres banalt ut, nesten likegyldig – men det er det så absolutt ikke. Det ér sånn, og det kan vi ikke gjøre noe med – ikke jeg i alle fall. Jeg går ut av dusjen, og møter en vegg av kald luft – jeg hater kald luft. Men det kan jeg heller ikke gjøre noe med. Den må jeg slite med i mange måneder til. Jeg slår fra meg den tanken. Hvorfor klager jeg? Jeg har det jo godt i Norge? Her faller det snø og regn fra himmelen, mens i andre land er det bomber.

Der det ikke faller noe regn i det hele tatt, og menneskene tørster i hjel. Det er noe å tenke på. Nei, da er det kanskje like greit at jeg fryser litt når dusjen blir overlatt til seg selv.Jeg går ned trappen til stua, der katten ligger sammenkrøket i den myke sofaen og sover, og misunner den av hele mitt hjerte. Tenk å være en katt? – Uten bekymringer, og kan ligge i sofaen å sove? Det hadde vært noe det.Men jeg kommer til å tenke på; at det kanskje er like greit å være et menneske. Jeg blir jo ikke spist av rev og jerv, eller påkjørt av en traktor – forresten, det kan jeg jo bli, men det er uhyre sjeldent.

B-menneske

Tidlig morgen? Og hva så? Maken til frekkhet når man spør om slikt. Det skulle ikke ha vært lov, men det er kanskje ikke så rart at det spørsmålet dukker opp klokken seks om morgenen.Våken er man ikke og noe sier at det hadde vært bedre å ligge trygt under dyna. Ja, bli forskånet for de mange utfordringene som en vanlig tirsdag kan gi. Livet er nådeløst. I alle fall for et B- menneske som prøver å våkne – i alle fall en smule.

Det er bra jeg slipper å kjøre selv, når man er offer for offentlige transportmiddel, som har til hensikt å få en trøtt kropp helskinnet til arbeidsplassen. Hvorfor klage? Jeg har da ingenting å klage på. Papirløs er jeg heller ikke, så risikoen for å bli sendt ut av landet er minimal, selv om jeg kunne ha ønsket å bli satt på første fly til Kanariøyene. Utvist ett par måneder, eller tre om man vil.Det er jo lov å drømme. En vakker dag kan jo drømmene gå i oppfyllelse, og jeg sitter der med en fargerik drink med paraply i, mens den varme sanden kjærtegner føttene mine. Jeg får vel håpe på at lottokupongen går inn denne uken – selv om jeg tviler.

Godta

Skal jeg godta det? Min egen tilværelse? Min egen måte å se livet på? Jeg er her – ja, alle er her, så lenge det varer. Når er det slutt? Når reiser vi fra denne planeten vi bor på? Jeg stiller mange spørsmål, der svarene henger i lufen. Noen får jeg tak i, mens andre er utenfor min rekkevidde. Det irriterer meg, blir nesten sint. Hvorfor når jeg ikke svarene, når jeg kan stille spørsmålene?

Men så tar fornuften meg igjen, hvis man kan kalle det fornuft; alt det som ikke kan besvares. Det blir en metafor, en annen atmosfære, i et univers langt der ute i uendeligheten. Men det samme spørsmålet dukker opp. Skal jeg godta det? Skal jeg godta at jeg sitter her og spiser meg mett, mens mennesker på den andre siden av jordkloden sulter? Skal jeg godta at militærjuntaen i Burma dreper fordi man tenker nye tanker?

Enkelt er det ikke. Kanskje jeg skal slutte å tenke? La svarene seile sin egen sjø, hive meg på den bølgen som kalles likegyldighet? Men hvis jeg tenker meg godt om, er det kanskje ikke verdt å drukne i likegyldighet og anger.