Ser en vårblå himmel. Solen stryker lett over snødekte fjelltopper. Den leker med årstiden, minner oss på at det har kommet en ny. Før vi vet ordet av det er den her, og alt er forandret. Det hvite blir grønt, solen forandrer alt. Livet starter på nytt, som det har gjort i en liten evighet.

Livet står opp fra det døde. Vinteren må vike for noe enda sterkere, lysere, varmere. Det hvite må vike for fargene som gjør våren til virkelighet. Den kommer, solen har fått friheten tilbake, og skinner der det før var skygge.

Det var skygge hele vinteren, lyset får overtaket etter mange måneder,  snøkrystallene reflekterer de varme strålene, smelter sakte – blir til vann, renner mot den blå fjorden, blir borte i vannmassene sammen med millioner andre dråper som skal samme veien.

Sånn skal det skal være, og må være. Vi gleder oss til det, og drømmen om kuldens reise. Endelig kommer varmen og forvandlingen. Den forvandlingen er selve håpet gjennom en kald vinter. Drømmen har blitt til virkelighet, og iveren etter å oppleve våren; forvandler oss til våryre skapninger som vender blikket mot den stjernen som gir oss livskraften.

Men det er det lenge til – eller er det det? Hvor lange er månedene i den store uendeligheten? Bare noen millisekund. Plutselig er årstiden her, den store stjerna har smeltet bort alt det kalde. Da er det vel ikke så farlig at vi venter. Det er jo ikke lenge til.

Evigheten er lenger unna, og det er kanskje like greit. Da kan vi glede oss over det som kommer om noen sekunder, minutter, timer. Det er bare å smøre seg med tålmodighet, så kommer den før vi aner det.

Det skjer her og nå. Tenker vi på det, eller blir det en selvfølgelighet?

Jeg vil tenke som et barn – være nyfiken på alt, stille de riktige spørsmålene, og tro at jeg får de rette svarene. Dette må da være det rette, det som skal til for at den store verdenen skal åpne seg, åpenbare de mulighetene jeg har, drepe alle begrensninger, alle hindringene som trenger seg på i min bevissthet.

Skyene ligger lavt, det regner. Alt er grått, tungt, og fuktig. Men fuglene synger fra de store bjørkene, små bølger kjærtegner svaberget. Den grå fjorden viser sin mildhet, og jeg får et svar, et lite svar av en stor verden. De små svarene er like store som de enorme, de som kan velte en hel verden, de som skal forklare alt.

Men alt kan ikke forklares, skal være uforklart, ligge i dvale, noe jeg kan undre meg over. En drivkraft, et kjærtegn av livets hånd som sender meg lys, mørke, regn, og stormer fra vest. Opplevelser jeg ikke vil ha, men som uansett kommer. Det er bare å ta imot, strekke armene ut, her er jeg; trenger kjærtegnene, selv om de ikke er så myke – jeg tar imot med åpne armer.

Jeg ser mot vest der veggen av regn raser inn fjorden, gjør verden grå. Men hva gjør vel det? Jeg er jo et levende menneske.

Hvor er tankene som gir livet mening? Tanker som får oss til å reise, selv om vi sitter helt i ro. De som tar oss med inn det innerste rommet i vår bevissthet. De fins, skjult bak stress, mas, og alle de daglige gjøremålene som kveler stillheten, som gjør at vi ikke kan tenke de stille tankene – de som farger livet, farger alt som er der ute, i den vakre naturen, menneskene, ja, de stille bildene.

Støyen omgir oss. Overalt er det noe som høres. Er det fordi dagene skal gå så timene får et innhold? Hva vil skje hvis støyen forsvinner; av biler, vaskemaskiner, fjernsynsapparatets evindelige mas om flere inntrykk, tørketromler, musikk som pumper ørene våre fulle, og tidsklemma som forsterker alt?

Tenk om vi bare hører de lydene naturen gir oss? Fossen som stuper ned den bratte fjellsiden, trekkfuglenes kåte vårsang, vindens sus gjennom skogbrynet, og måkenes hyppige skrik, mens de sirkler rundt en fiskebåt på den blanke fjorden.

Ville ikke det ha gjort noe med tankene, gitt dem fritt leide, krydret livet med en ny dimensjon?

Den lille båten lå der, forlatt i fjæresteinene. I mange år har den ligget slik, ventet på at noen skulle forbarme seg over den, vekke den, gi den et nytt liv. Men ingen ville det. Den hadde gjort sitt, levd sitt båtliv, reist sine turer på fjorden, vært midtpunktet, gledet unge hjerter. Det tok slutt, hjertene ble voksne, forlot fjordens salte dufter. Skroget skulle ikke få kjærtegne vannflaten, føle seg vektløs i det salte vannet, ligge der å vente på at fiskesnøret kjøre seg inn i ripa, kjenne rykkene fra de store seiene som kjempet i mot.

Den var glemt, gammel. Kunne merke de andre båtene som raste forbi. Nye båter, spreke motorer som duret i vellyst, unge, livskåte. Den hørte folk le, sommeren var på sitt høyeste, og solen speilte seg i den blanke fjorden. Hadde de glemt den? Var det ingen som ville ta den med ut mer, men måtte ligge der ved naustveggen med kjølen i været.

De eneste som var takknemlige var måkene, som satte seg på kjølen og ventet på at noen skulle komme med dagens fangst. Den ville også være med, men tiden hadde forlatt den. Den lå der enda, ikke død, men heller ikke levende. Mørke skyer kom sigende inn fjorden, stormen nærmet seg.

Det er lett å utsette ting, la de vente, modnes heter det vel. Føle at man ikke trenger å gjennomføre de akkurat nå, la dem ligge til en annen gang. Det er farlig å realisere de nå, i disse sekunder, kaste seg ut i det med begge føtter, la det stå til, bli ferdig med det, så man kan gå videre til neste gjøremål som ligger på vent.

Men hva gjør man? Legger dem på is, fryser dem ned sammen med de andre. Det fylles opp. Om ikke lenge er det ikke plass til flere, fullt. Den eneste muligheten er å tine opp utsettelsene, gjøre dem, realisere seg selv, tømme alt som ligger på is. Begynne med de helt nederst, de eldste som nesten er glemt, de som er så gamle at man ikke tror de kan brukes til noe. De gyldne idéene, gjøremålene, de fete ugjorte handlingene som holder på å bli ødelagt, og må kastes.

Det hjelper ikke å legge livet på is, vente til den rette timen for å gjøre det som skal gjøres. Det finnes kanskje ikke; det rette øyeblikket.

Brisen lager krusninger på fjorden, den er blå, himmelblå. Noen gule blader på de store bjørkene klamrer seg fast, de er døende, klare for høsten. Sommeren bruker sine siste krefter, solen varmer, selv om den unge dagen er fuktig og kjølig. Enda leker fuglene i trærne, blomstene strekker seg mot himmelen, og fjellene har ikke fått høstfargene.

Men det er ikke lenge til. Om noen uker er alt forandret. Fargene spiller med sine varme farger, bladene på trærne dør i hopetall og faller ned og dekker bakken med et gult teppe. Den fuktige skogbunnen, det røde blåbærlynget står igjen uten bær, gjessene flyr mot sør, skriker sin høstsang , forsvinner bak de høstfargede fjellene.

Et nytt bilde males, et bilde med skarpe farger, et vakkert bilde. Den kommer; den nye tiden. Ukjente timer som enda ikke er opplevd, men som skapes for akkurat det. Sommeren som har takker for seg, forsvinner opp i løse luften. Den drar ingen steder, bare forsvinner. Kan ikke oppsøkes; bare minnes.

Den smale stien snor seg opp mot setervollen under det store fjellet. Det sitter noen barn på setertrappa, de ser mot fjorden langt der nede, den store øya med de hvite husene, de gule jordene, granskogen klamrer seg fast i de bratte skråningene, det gule sollyset gjør husene enda lysere. Høstens lys. Så kom den enda en gang, den vakre årstiden som forteller sin gamle fortelling; at alt skal visne, forsvinne dit det kom fra, bli usynlig men ikke for alltid.

Det er noen ganger man angrer på det man gjør og har gjort. Jeg kjenner på det akkurat nå. Handlinger som setter seg selv i en vanskelig situasjon, handlinger som lammer det man skal gjøre.

Hvorfor gjorde jeg det ikke annerledes? Det hadde vært veldig enkelt – tenke seg om to ganger i stedet for én. Men jeg gjorde ikke det, gjorde det, tenkte ikke på konsekvensene, så nå sitter jeg her og tenker på det jeg kunne ha gjort. Men det er egentlig ikke noen grunn til det heller, kan jo ikke gjøre om noe som helst, det er gjort, historie.

Så da er det like greit å gå videre, se framover, ta med meg erfaringene inn i den ukjente framtiden, se det som en utfordring , ikke gjøre det jeg aller helst vil unngå. Det er enkelt, men så vanskelig. Livets lærdom vil vi alle ta med oss videre, men glemmer den, i sårbare øyeblikk gjennomfører vi det vi vet er galt, selvopplevde øyeblikk man sier til seg selv at man aldri skal gjøre igjen.

Men så gjør man det, sitter igjen med den sure svia, følelsen av å ha mislyktes, føler seg dum. Da er livet ikke lett, men det er jo mange som har opplevd det samme, kommet til kort, sitter dagen etter og angrer. Hvis man ikke har gjort det hadde ikke den situasjonen oppstått.

Unnskylde seg i tredje person, late som om det ikke var meg, legge skylden på en person som ikke er virkelig, men allikevel er det. La den personen som alle har i seg dra, så står vi igjen og kan ikke legge ansvaret på den andre. Jeg gjorde det, ingen andre. Ingen andre fikk unngjelde, bare jeg. Ingen andre kom til skade, bare jeg. Da er det kanskje ikke så farlig, selv om jeg sitter her og synes synd på meg selv, eller gjorde det. Nå er det historie, en opplevelse som fortiden har tatt til seg. Den sure svia har forlatt meg…