Kategoriarkiv: Betrakninger

Hvilke tanker dukker opp

Ikke nå

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Det er slik jeg må starte, med ingenting. Alt ligger der i det andre tankerommet jeg enda ikke har vært i, men jeg skal dit når uværet har gitt seg. Når vinden har spaknet, og havet har rast fra seg. Da skal jeg dit.

Men ikke før, jeg må vente, se livet rase fra seg, se tiden tikke videre mot den ukjente fremtiden. Mot det livet etter stormen og regnet. Mot alt som ikke er opplevd, men kommer.

Hvor er det? Hvor renner elva ut i det stille havet som ikke raser, som ikke hisses opp av stormer og orkaner? Jeg vil finne det ut, reise, lete etter spor som fører meg dit.

Men nå er jeg her, kjenner natten raser fra seg, og spakner når dagen tar over om noen timer. Men det er ikke nå. Nå raser natten, kjemper mot høstens kalde vinder. Den gir ikke opp, ikke enda.

20130828-001408.jpg

Brisen

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Dagen er fin. Jeg kjenner en sval bris fra sør, og solen skinner gjennom et tynt slør av finværskyer. Vakkert. Jeg går ut på verandaen, nyter den svale vinden. Det er godt å leve – å kjenne at livet har en mening, at jeg kan få være en del av dét.

Dagen er ung. Det som ligger foran, uopplevde opplevelser ligger der og venter på å bli opplevd, venter på å gi livet mening, gleder, og den mørke sorgen. Den kommer også, og den skal være der når jeg har bruk for den. Den ligger der inne hvor alle tankene samles.

Men nå er sorgen ikke så sterk, men kjennes som en svak bris som beveger de grønne bladene på bjørka utenfor huset, hører raslingen. Jeg vet at brisen går over til sterkere vind før jeg vet ordet av det, men ikke nå.

20130806-121737.jpg

Dagen

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Horisonten forsvant, naturen fjernet den, destruerte den gule solen, men som en siste krampetrekning malte den himmelen rød.

Fjorden lå der stille, ventet på at kvelden skulle sluke skyggene, farge vannet med nattens mørke farger, gjøre den usynlig for øyne som ikke likte den, som lengtet etter dagen.

Den lever, men natten må komme så den får kvile, til alt starter på nytt, og lyset igjen gir fjorden liv.

Livet er her, men hvor lenge vil det lyse over oss, så vi kan se solen som speiler seg i den blanke fjorden, drukner i horisonten, farger skyene røde, og forsvinner?

Det kan skje om noen sekunder, minutter, dager, år – ja kanskje skjer det når en liten evighet er gått? Eller skjer det når denne setningen er skrevet?

Ingen vet, ingen skal det, men sånn er livet, døden, den vi ikke ta for gitt, den som vi alle må møte. Men det vet vi ikke. Nå er dagen her, om noen timer kommer kvelden, som vi kan møte, helt til vi må godta en annen tilværelse, der dagen kanskje varer evig.Bilde

Noe annet

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Jeg ser livet komme imot meg, men plutselig er det borte. Hvor ble det av? Hvorfor varte det ikke så lenge som jeg ville?

Det ebbet ut, forsvant inn i evigheten. Forsvant inn dit ingen har vært. Så kommer dagen etter, når alt er over, og sorgen begynner å gråte. Den sørger over noe som ingen forstår.

Men er det så galt å dø? Er det så vanskelig å se livet gå over til noe annet? Noe lyst, noe som ikke kan måles i sorg? Men urettferdig er det, og logikken forsvinner inn i tåken av sorg.

Men vi som er igjen, vi som lengter etter sorgens svar, må nok sørge for å finne det. Dette er tanken som ingen kan svare på, men trøsten er der, og den kan ingen stjele.

Penselstrøket

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Det går mot kveld, og skyggene er lange. Timene teller lysets siste åndedrag. Natten er i ferd med å feste et mildt grep. Den stille freden går i dvale, og den livsglade fuglesangen har stilnet. Bare kveldsbrisen synger en stille sang fra den mørke skogen. To hjorter beiter i skogbrynet og sprinter inn mellom trærne når de ser meg, inn i nattens usynlige favn.

Jeg tenker på de som er borte. Bortført fra livet, røvet av urettferdigheten. Det siste penselstrøket er gjort. Det uferdige bildet blir aldri fullført. Så alt for tidlig legges livets pensel ned, og det uferdige bildet blir hengt opp i sorgen og savnets galleri, sammen med de andre uferdige.

Hvorfor må jeg besøke det nå? Jeg er ikke forberedt på det, men vet jeg må. Det er ikke til å unngå. Se bildet henge der – uferdig, men med så vakre farger. Det må vel være trøsten. De blir de gode minnene. Minnene som hjelper mot alt som ikke vil oppleves.

Jeg ser mot himmelen der stjernene har våknet. Én av dem lyser sterkere. Jeg vet at det er hun som la ned penselen og reiste til det landet der bildene blir fullførte.

Men nå er jeg her, og gaven jeg har fått er livets hjerteslag. De gir meg kraft til å leve – male mitt livsbilde med de fargene jeg har fått. Om det blir ferdig vet jeg ikke, men troen har jeg. Om noen timer er stjernen borte, skjult av dagen, lyset, og alt det jeg skal gjøre. Men den er der, og skal være der, slik som sorgen og savnet.

Jeg kysser dagen velkommen mens jeg ser fargene formes av min pensel.

20130531-010245.jpg

Livets metaforer

av i Betrakninger, Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Men skal man følge alt slavisk? Trenger ikke livet litt uforutsette forandringer? Trenger det ikke å ta retninger som ikke er fastsatt på forhånd? Jo, det trenger det. Vi må være vant til at dagens timeplan blir forandret av og til. At dagen tar en ny retning. Livet kan raskt bli en ”vane”. Gjøre det vi bestandig har gjort, og gjøre noe utenom det vanlige en dødssynd. Vi blir vant til det vanlige at forandringer gjør oss usikker.

Vi stopper opp og tenker;  hva nå? Tørr vi dette? Vil helst gå tilbake. Vil helst gå den veien som er vellgått. Den slitte veien vi vet hvor ender når dagen er over – den trygge.

Hvorfor ikke stake ut en ny kurs? Lage en ny vei man kan gå når den vante ikke kan gås?

Veien blir en metafor. Et bilde på livets mange valg som kan være farlig å velge. Hvor havner den? Kanskje det ikke er en vei, men en smal sti som snirkler seg gjennom ukjent landskap? Hva gjør man når man må ta en avstikker fra det trygge og kjente?

Vanen blir fort en påkjenning, og forandring fryder ikke. I unge år kan man fryde seg når noe uforutsett skjer, men når voksenlivet er en realitet blir det lett en utfordring å bryte med det vante mønsteret.

Noen klarer det. Noen bryter opp og bestemmer seg for å ta enannen vei. Hvem gjør det? Det vet vi, men vil ikke vedkjenneoss det. Noen oppramsing av navn trenge ikke, men tenk på alle oppdagerne; de brøt med alt og reiste for å oppdage nye veier og stier. Greier vi det?

 

Når ordene forsvinner

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Jeg blir målløs innvendig, og ser rundt meg der andre tryller frem ord og setninger uten å anstrenge seg. Setter ord på seg selv og omgivelsene. Med letthet tolker de hvordan fremtiden blir med enkle ord som beskriver alt i detalj. Tenker logisk, og ser en enkel verden suser videre. De stopper ikke opp, men formulerer seg i en hastighet som er i tiden.

Alt skal gå så fort. Effektivitet blir en avhengighet, og alt blir målt i sekunder ikke timer, uker, og år. Hvordan klarer man å henge med? Kroppen min er ikke skapt til å rase avgårde slik mange gjør. Jeg greier det ikke – henger etter i alt.

Jeg finner ikke ord. Jeg leter etter den stillheten som ikke måles i tid; men i liv, evighet, og undring. Jeg vil finne den, men hvor skal jeg lete? Hvor skal jeg reise for å finne ordene som beskriver min stillhet? Jeg finner ikke ordene, men kjenner kroppen lengte etter noe vi hadde for lenge siden, da tiden kom og gikk, og ingen tenkte over at alt skulle gjøres på kort tid. Ordet ”effektivitet” fantes ikke, men ”evighet” gjorde det.

IMG_0807

Oppgaver ble fullført men ikke målt i tid; men i naturens syklus – den naturlige tiden; vår, sommer, høst, og vinter. Alt ble gjort til sin tid. Tiden fikk mening, ordene hadde en annen betydning. I dag blir de målt i effektiv tid mellom fødsel og død. Alt som må gjøres på et kortest mulig tidsrom. Jeg blir ordløs, og ordene forsvinner inn i tiden.

Ordene forsvinner inn i tiden,

hvor de reiser,

vet timene,

tanken,

og livet.

Lavtrykk

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Så er det samme smørja. Regn, vind, og bare dritt. Jeg sitter og ser ut av vinduet, der vinden pisker mot vinduet. Tar det aldri slutt? Jeg tar en slurk kaffe, prøver å skrive noen ord, men må gi opp. Vinden tar tak i tankene mine og river med seg all kreativiteten.

Men jeg kan ikke gjøre noe som helst. Det eneste jeg kan gjøre er å håpe på at det blir bedre i morgen, selv om værmeldinga sier noe annet.

Jeg må jo håpe. Jeg kan jo tro at det blir det, selv om prognosene ikke er lovende – heller det motsatte, kan jeg jo håpe, tro at jeg får meg en hyggelig overraskelse, selv om jeg innerst inne ikke tror det. Underet kan jo skje. Jeg har ikke opplevd noe som minner om et under, men det kan bli en realitet i morgen. Jeg har jo aldri opplevd det, så man vet jo aldri.

Så sitter jeg her. Det er snart mørkt. Natten skjuler bølgene på fjorden, de vaiende trærne, og vinden som høres sterkere ut. Hørselen skjerpes når man ikke ser. Vinden virker mer skremmende, alle lydene blir forsterket om natten.

Får jeg sove, eller blir jeg liggende å høre på vinden, huset som knaker, og regnet som tramper på takpappen? Jeg skulle da strengt tatt være vant til det nå – det er jo ikke så lenge siden den rasende Dagmar herjet som verst, og det var noe helt annet. Jeg trodde ikke at hun var så rasende, men der tok jeg grundig feil. Jeg forstår meg ikke på kvinnfolk – i alle fall ikke Dagmar. Men det var det få som gjorde. Det var nok mange som fikk restene av julematen i vrangstrupen.

Som sagt har mørket senket seg, og vinden og regnets lyder forsterkes i mørket. Jeg hører frekvenser jeg ikke hørte da det var lyst. Nå forstår jeg de blinde, ja, hvordan de kompenserer det manglende synet med hørselen. De hører lyder seende ikke registrerer.

Det kommer ei skikkelig vindkule, og det knaket i veggene. Jeg liker det ikke, men trøster meg med; at det sikker blir bedre i morgen.

20120313-004626.jpg

Blanke ark

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Egentlig har jeg ingenting å skrive om, men forsøker etter beste evne å finne noen ord, slik at jeg kan legge meg med god samvittighet.

Hvordan skal jeg greie å finne de riktige ordene bestandig? Noen ganger er det rett og slett umulig å sette ord på papiret, eller rettere sagt; inn i det tomme Word- dokumentet. Man ser på en tom skjerm som lyset matt, og føler seg hjelpeløs.

Men når andre greier det, må da jeg også gjøre det? greie å skrive noen ord? Om de er så fornuftige er ikke så farlig – bare de skrives. Det er det som er en skribents dilemma.

Nei, det er ikke enkelt å være journalist, forfatter, skribent, og poet, når ordene ikke strekker til, men svirrer der oppe i det blå, og føles veldig langt borte. Men det blir vel ei råd med det også. Jeg har jo tross alt skrevet dette.

20120127-004409.jpg

Stjerneskudd

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Et stjerneskudd lager ei stripe over nattehimmelen. Der suser et til. Den stille natten hvisker med en lav stemme mellom de høye snødekkede fjellene. Det er den kalde trekken som hvisker en vuggesang.

Det er som et dikt; der ordene blir virkelighet i fantasiens verden – en verden som finnes i drømmene.

Der kommer et nytt glimt av en stein som brennes opp i atmosfæren. En lang reise er over. Millioner av kilometer ender her – en liten planet, ett lite knappenålshode i det store universet.

Hvorfor ender stjerneskuddet sine dager her? Er det en tilfeldighet, eller er det en mening? Kan jeg ønske meg noe. Kanskje jeg får oppfylt noen av mine innerste drømmer?

Men tvilen tar meg. Det er ikke slik den virkelige verden er. Men drømmene er der ute.

20111214-004333.jpg