Alt blir kunstig. Primærkodene svirrer i vårt univers, og forer oss med digitale inntrykk. Koder vi ikke kan forstå, men som omdannes til bilder, tekst, og lyd. Vi blir foret med en verden som beveger seg med lysets hastighet – ender i våre personlige datamaskiner. Informasjonen fra millioner servere legger ut alt som skjer på våre dataskjermene.

Vi tenker ikke over det, men alt man sender når tastene på tastaturet trykkes ned, blir omdannet til siffer. Ord og bilder får en rekke tall. Nuller og ett-tall sendes ut i den store verden. De analoge signalene fra hjernen blir digitalisert. Vi suges inn i en kunstig verden. De sosiale nettverkene omgjør vår dialog med andre til det digitale språket bare prosessorer forstår.

Øyne og ører utspiller sin rolle. De blir handlingslammet. Menneskets språk blir uforståelig når det svirrer mellom himmel og jord, i et parallelt univers vi knapt fatter størrelsen av.

Det er enormt. Enorme mengder informasjon må oversettes. Vi blir bunnet til maskiner, til tolker som taler til oss med en kunstig stemme. En monoton stemme uten stemmebånd. En stemme uten følelser. Vi må tolke tonefallet. Vi må bruke et språk som forteller oss hvilken sinnsstemning vi er i. Følelsene må oversettes fra språket vi ikke forstår.

Må det være slik? Forsvinner den analoge dialogen? Blir vi til slutt sugd inn i det kustige universet der det analoge ikke eksisterer?

Filmen ”Tron” viser oss hva som kan skje når den digitale verdenen tar overhånd. Når mennesker blir sugd inn i en verden fritt for organisk materiale. Der det aldri regner, der solen aldri skinner, bare kunstig lys minner oss om at det finnes en sol som har eksistert i milliarder av år. Ingen forstår det, men aner at den reisen inn i binærkodene ikke er langt unna.

Er det så viktig at alt går som man har planlagt? At man lager seg en fasit på hvordan dagene blir innholdsrike, oppbyggelige, spennende, og meningsfulle? At man gjør det som omgivelsene krever for å bli lagt merke til?

Det er drømmen om å vise seg utad, å utføre handlinger som alle i de sosiale sirklene rundt krever. Livet blir en kamp for å finne den perfekte tilværelsen. Media skaper en forventning. Reklamen spyr ut kunstige håp om at livet skal bli enklere å leve, hvis man kjøper seg det handelsstanden har funnet ut at man må ha for at livet skal bli en lek.

Det blir et kappløp mot en lykke som koster penger, og kjøper seg en tilværelse man tror hjelper for å nå langt, og de drømmene man har planlagt skal gå i oppfyllelse. Så kommer det stor tilbakeslaget. Den investeringen i det materielle gjør det vondt verre.
De tenkte drømmene som i utgangspunktet er gjennomførbare, blir knust av bekymringer, gjeld, og det som følger med i kjølvannet.

Så kommer angeren. Det som er gjort er gjort, og man må prøve å gjøre det godt igjen. Prøve å rette på de feilene som er gjort. Hvordan gjennomføre det når livet har rast sammen som et korthus, og alt slår tilbake med dobbel virkning? Hver dag blir en kamp for å overleve. Drømmene er knust – alt må bygges opp igjen. Respekten for seg selv, og tanken på at ingenting blir som før må godtas.

Det blir som å starte på nytt, ja, bli født på nytt i en ny tankeverden, der planleggingen av sitt eget liv får en annen mening. Lykken er ikke hva vi har eller får, men hvordan vi får gjennomført de drømmene som legges til rette for oss.

Det skader ikke at dagene blir litt lengre, og at man slipper å kjenne B-mennesket dra kroppen mot puta. Det holder meg i alle fall ikke så hardt lengre, slik som på mørkeste vinteren.

I sjutiden lysner det av dag, og man ser solen stå opp i øst. Da er det ikke så vanskelig å forstå at det faktisk er en ny dag på gang. Jeg jager bort restene av søvnen med morgenkaffen. Finner ut at det faktisk ikke er så verst å stå opp – utrolig nok. Jeg kjenner meg ikke igjen. Det er nok våren, den etterlengtede våren som virker inn.

Jeg får ikke sagt det enklere: Lyset har kommet tilbake. Det er som et nyskrevet dikt om våren. Det er som en sang, der komponisten sitter ved bekken blir inspirert av smeltevannet som synger sin sang, på ferden mot havet.

Det kunne sikkert ha vært verre. Tenk om vinteren ombestemmer seg? Tenk om vi må slite med den hersens snøen noen måneder til? At den globale oppvarmingen sender oss mot ei ny istid på rekordtid?

Det er nok helt usansynelig, men det er ikke helt umulig at vi får noen dager til med vinter. Da er det bare én ting å si: Carpe Diem!

Hva skal man egentlig gjøre før man dør? Skal man gjøre det uoppnåelige, eller er det de nære gode ting som er det viktigste?  De drømmene som ligger i underbevisstheten ligger der. Det er mye mennesker kan drømme om. Vinne i lotto, få barn, flytte til syden, og drømmer som for de fleste er uoppnåelig.

Mange drømmer skal være uoppnåelige. Selv om de ikke er det, og kan oppleves, skal de ligge i underbevisstheten. Noen går i oppfyllelse, mens andre drømmer man om livet ut. Det er derfor vi lever. At vi kan få oppleve noen av de, men skjer det ikke, har vi i alle fall drømt.

Noen ganger blir vi fryktelig skuffet når den sterkeste drømmen ikke blir oppfylt. Hva det er spiller ingen rolle. Det er drømmer som er oppnåelig, men får ikke gjennomført de. Det kan være bagateller eller enkle årsaker, men man får ikke realisert de. Det er fryktelig tungt, og livet kan føles meningsløst.

Det vi ikke tenker på; er de drømmene som har  godt i oppfyllelse. De vi ikke tenker over. Vi lever i et land med fred. Vi får nok brød hver dag. Det er langt mellom de store naturkatastrofene, og mange andre ting. Vi tenker ikke over det. Vi tenker bare på de store begivenhetene og opplevelsene.

Men noen ganger kan livet føles urettferdig. Når alle rundt får oppfylt drømmer, og man står der uten å få sine drømmer realisert. Da kommer håpløsheten – følelsen av at livet straffer hardt. Vi tenker ikke over det. Bare de drømmene vi drømmer om er viktige. En egoistisk tankegang.

Det er ikke så enkelt å godta at man er midt i uka. Mange later som om det er helg, og går mann av huse på onsdags kveld. Det er kvelden som kalles «lille lørdag». Det er ikke helg. Det får mange merke torsdags morgen, når arbeidet kaller. Hvorfor er det slik at uken er for lang, og helga for kort? Hva gjør tiden med oss?

Den er vanedannende. Vi er vant til at det skal være slik. Vant med at uka har flere dager enn helga, og at timene går raskere når man har fri. Resten av uka blir en liten evighet. Tankene går mot neste helg før den helga vi er inne i er over. Da er det kanskje ikke rart at uka blir lang og helga kort?

Er tid noe annet enn den var for hundre år siden, før Internett, datamaskinen, og mobiltelefonen så dagens lys? Da det tok mange dager å komme seg til Amerika med båt, fordi flyet knapt var oppfunnet? Det er lett å tenke seg det. Det er lett å svare enkelt på de spørsmålene. Tiden går uansett med samme hastighet. Det som er den store forskjellen er hvordan vi tolker tid og rom. Det moderne samfunnet raser av gårde i en utrolig hastighet. Mennesket blir kvalt av tiden, ja, det mister tidsbegrepet, på grunn av det som skal gjennomføres i en tilmålt periode.

Det moderne samfunnet har glemt hvordan tiden var før man målte den med en menneskeskapt måte å beregne de timene vi har til rådighet. Har vi kommet så langt at vi glemmer den naturlige tidssyklusen, hvor stress ikke eksisterer. Hvor alt bare «er». Hvor alt seiler sin egen sjø bokstavelig talt.

Skal vi innføre et utrykk: «På jakt etter den tapte tid». det er på tide å jakte på en tid vi har mistet, i en verden full av tidløshet. Full av tidsbegrensede handlinger hvor stress og mas settes i høysetet.