Klokka ringer. Den forbannede klokken ringer. Den oppfører seg som et dyr. Det er ikke lenge siden jeg sovnet – ja, tenk; at det er lenge til jeg skal opp. Jeg kan ta meg god tid. Tenke på hva morgendagen vil bringe av opplevelser. Men slik er det ikke. De harde fakta er annerledes. Timene går raskere når man sover. Det føles i alle fall slik. Man sovner, og våkner sju timer senere, men det føles som om jeg ikke har sovet mer enn ti minutter. Søvnen lurer oss til å tro at fem timer er noen få minutter – en tidsmaskin i underbevisstheten.

Så kommer angsten. Hvor blir det av tiden? Hvor blir alt av? Mine forventninger om hendelser jeg vil skal skje – bli en realitet. Noe jeg har lengtet etter, noe som vil få meg til å føle meg lykkelig. Jeg våkner og ser i taket, og tenker på den røde døren, der mine største behov ligger. Mine største drømmer svever i det rommet bak den døren man ikke kan åpne.Hvor er nøkkelen? Hvor kan jeg finne kartet som viser nøkkelens skjulested?  Det er vanskelig å se klart når angsten drar meg inn i det rommet hvor alt er mørkt – der jeg ikke ser noe. Er det bare jeg som ser den? Ja, den røde døren som skiller seg ut fra de andre?

Er jeg alene? Er det ikke flere som ser den røde døren i sitt indre? De andre er åpne. men den døren som mine forhåpninger befinner seg er låst, og lengter etter å finne nøkkelen.

Noen dager er verre enn andre. Det er faktisk de dagene vi husker best, men samtidig de vi vil glemmer hurtigst mulig. Dager som for lengst skulle ha vært kapitler i livet som forlengst skulle ha vært glemt. Men de blir ikke det. De hjemsøker oss stadig vekk når kroppen har funnet roen, og prøver å hvile noen timer, før man igjen skal stresse avgårde til de gjøremålene dagen krever av oss.

De dagene dukker opp når vi har tid til å tenke. Når mørket skaper en stillhet som gir næring til tankene. De tankene vi greier å kvele om dagen, men som kommer sigende med mørket. Roen forvandles til uro.

Hvorfor må det være slik? Hvorfor må man stå opp om morgenen trøtt og utslitt av underbevisstheten graving i trasige opplevelser? Når noen spør om man har sovet godt, og svaret som serveres ikke er sannheten, men en løgn for å skjule problemene?

Nei, livet er ikke enkelt, men det må leves. Tankene er der uansett. Hva skal man gjøre med dem? Godta at de er der.

Så går vi inn i en ny dag, der nye opplevelser lagres i minnet, og dukker opp når man minst venter det…

Da er en helt vanlig søndag over, og mandagen har faktisk blitt en realitet. Søndager er en dag da alle tankene ser mot den nye uka som er i emning. Hva vil den bringe? Hvilke gleder og sorger bringer dagene med seg, før ei ny helg gjør sitt inntog i livene våre?

Vi må bare innse det. Mandagen er en helt vanlig dag, og man må komme i vanlig ukemodus, så kroppen tåler å stå opp i grålysningen, for å gjennomføre de oppgavene en vanlig hverdag.

Det er bare å godta det. Mandagen er en dag da alt starter på nytt igjen – ja, lengselen og forventningen om at neste helg blir mye bedre enn den som nettopp er historie. En helt vanlig søndag er over, og en helt vanlig mandag ligger forran oss.

Når mandagen er over er alt så meget bedre. Uka har begynt, kroppen har kommet seg etter helgas utsvevende liv. Man innser det hver mandags kveld Det er godt at denne dagen er over. Nå er det ikke lenge til helga. Det er en fiksjon, en trøst, og man må godta at det er lenge til de etterlengtede fridagene. De er etterlengtet rett etter at man er ferdig med dem.

Kanskje det er like greit å tenke: Hadde det ikke vært for helga, hadde det ikke vært noe å glede seg til. Det er ikke enkelt å tenke slik, men du verden så lett uka går. Det hadde blitt en fryd å våkne en tirsdags morgen å tenke: Ny dag, nye muligheter.

Mandagen har nettopp startet, og forfatteren tenker: Det er utrolig hvor trøtt han kan være, men selv da greier han å skrive dette.

En ny dag med nye muligheter sier et utrykk så fint. Hvem var det egentlig som fant opp det uttrykket? Det må være en person med en optimisme som de fleste av oss skulle hatt en tidlig tirsdags morgen, når en sur østavind gjør de to minusgradene enda surere. Det må være en person som bodde på sydligere breddegrader, og hadde en økonomi han ikke trengte å bekymre seg over.

For det måtte jo være en hann. Hunnene hadde jo alle bekymringene å ta seg av, der de vartet opp sine respektive mannlige samlivspartnere, og gjorde livet godt å leve. Da er det ikke vanskelig å lene seg tilbake i stolen å mumle til sett selv; at livet er kanskje ikke så verst.

Men dagen er er her, og man må jo tross alt gjøre det beste ut av det, selv om den bare er halv åtte en vanlig morgenen, og den sure vinden gjør den enda kaldere. Har jeg nevnt det før? Man kan jo si at det er en fordel med å stå der i vinden, og bussen er fem minutter forsinket. Man våkner. Det er da ikke det verste. Jeg må også nevne at jeg ser dagen sige inn fra øst. Det minner meg på at vi er i midten av februar.

Kanskje jeg skal nevne én ting til? Men hva det skal være har jeg glemt – nei nå kom jeg på det: At jeg kan skrive dette så tidlig; er et lite under. Så er bussen snart framme, og de minuttene jeg egentlig skulle ha slumret litt er forbi. En ny dag med nye muligheter er et faktum.

Dagen i dag er lik de andre. Den kommer uten at man legger merke til dem. Den er her enten vi vil det eller ikke. Skal vi kan da hoppe over den? Ja, glemme den, og se mot morgendagen? Den er sikkert bedre.

Hva gjør vi hvis den ikke blir det? Tenk om den er like dum som i går. Hvorfor sier jeg vi? Det er jo ikke alle som har det slik? Kanskje det bare er jeg som strever med å få til det jeg vil?Dagene går. Timene er like. De motarbeider meg. De er ikke skapt for meg, men for alle de andre. Jeg vil bare sove. Glemme denne dagen. Kvele den med søvnen, og drømme om noe helt annet. Noe jeg vil skal skje, noe virkelighetsfjernt.

De andre kan få oppfylt drømmene, men aldri jeg. Er jeg bare her på jorden for å være her? Ja, bare for at jeg skal oppleve de håpløse dagene jeg aller helst ville ha glemt? Nei, det kan da umulig være slik – eller?Jeg står opp denne dagen, og tenkte: Hvilken spennende dag. Tenk at jeg får oppleve akkurat denne dagen? I morgen er det kanskje for sent.

Når man våkner på søndagen, får de fleste en følelse av at dagene går så alt for fort. Det er jo ikke lenge siden vi gikk inn i et nytt år, med nye opplevelser og muligheter.

Man blir så optimistisk når et helt år ligger der og venter. Det er jo lov å tro at det nye året blir bedre enn det forrige, selv om det kanskje ikke blir slik. At troen er der; gjør sitt. Så går dagene. Vinter blir vår, vår blir sommer, sommer blir høst, og så er det vinter igjen. Ringen er sluttet – alt starter på nytt.

Men vinteren er så uendelig lang. Lengre enn de andre årstidene til sammen. Det føles i alle fall slik. Da er det kanskje like greit å ta én dag av gangen, selv om det ikke er like greit bestandig. Dagen i dag må oppleves før man kan oppleve den neste.

Dag blir til natt, og natt til dag. Slik går timene, som blir til dager, år. Det skapes en liten evighet vi ikke kan stoppe, selv om vi ville ha gjort det, når alt raser av gårde i en grusom hastighet. Før man vet ordet av det; ses livet utenfra – et fjernt minne. Alderen forteller at det ikke er så mange dager og netter igjen. Hvor mange? Ikke godt å si – heldigvis.

Så sittet man der, kanskje i parken midt i den store byen, på den faste benken, og føler at livet er i ferd med å forsvinne inn i uvissheten. Hva skjer i morgen, om ei uke, eller ti minutter om man vil?

Tiden stanser ikke, selv om et menneskeliv er ved veiens ende. Det er ikke bestandig like lett å godta. Verden er jo til for meg? Den er jo skapt for at jeg kunne bli den jeg er, ja, den jeg var? Men den går videre. Den tellet sekundene, minuttene, timene, og årene. Hvem teller dem når vi ikke lengre kan det? Det skal vi ikke tenke på – vi skal leve.