Eventyret

Det var en tid, da vi var i et rike jeg ikke viste var der. Men det var en evighet av historier i de mørke skogene. Trollene lengtet etter mørket mens solen skinte på fantasiens slott, der kongen så utover sitt rike.

Det er et rike
vi ikke forstår
men det er der

Solen står opp
timene går
og vi står stille

Skal det være slik
skal vi stå stille
mens andre går videre
og vi er uvitende
om fantasiens underverk?

Vi går videre. Gjennom en skog av drømmer. En drøm vi ikke forstår. Men den er der – skogen. Der fuglene synger. Der alt er stille. Nymfene spiller i solnedgangen.
Så kommer stormen. Den får skogen til å skjelve. Fantasien vil ha mer, men vi kan ikke se slutten hvis ikke undringen vil.

Timene

Dagene er lyse,

men mine tanker,

ser mot dalen,

der skuffelsen,

gråter tårer.

De svever,

inn i håpløsheten,

selv om solen varmer,

og håpet,

er langt borte,

men allikevel så nært.

Men timene,

går mot dager,

der lyset igjen,

møter blikket,

og tanken på lykken,

skaper håpet.

Så står jeg opp,

fra den drømmen,

jeg ikke vil drømme.