Den nye tiden kommer sigende,
som et barn finner de lekende timene.
Det gode kan høres,
varme vinder berører høstblader.
Jorden skifter farge,
finner en ny kurs.
Så går solen ned,
lyset blir et minne.
Det kommer tilbake,
når tiden er moden.
Nye syn blir til,
av kommende timer.
Jeg tror jeg blomstrer, blomstrer med angsten som næring. Tror jeg kan leve med den, se den inn i øynene. Erkjenne at den er der, godta de mørke dalene jeg av og til går meg vill i.
Kommer meg opp fra skyggene, strekker hendene opp mot den høstlyse solen, kjenner livet presser seg inn i min bevissthet. Det er livet som stryker meg over pannen. Jeg ser ned i den mørke dalen. Der har jeg vært, men nå ser jeg utover lysets landskap, der skyggene er lange, formet av en søvnig sol som finner leiet bak horisontens grense.
Vinden biter
kalde tenner
gnager frossen jord
Men tryggheten finnes
i et varmt rom
natten ikke når
Lyset forsvinner,
dagens spor mørkner.
Kvelden kler seg naken.
Ser mot fjella når vårsola sniker seg over de spisse taggene. En ny verden åpner seg. Snøen skinner som hvitt gull, de små bekkene fra fjellet vokser seg store, og kaldt snøvann finner veien ned til det blå fjordspeilet, hvor fjellene speiler seg, ser livet våkner opp de stupbratte bergene, der livet klamrer seg fast, og kjenner vinteren mister grepet.
Det spirer og gror nedi dalen, hvor vårblomster vender seg mot sollyset. De har våknet fra dvalen, ventet på disse dagene, ventet der nede i den kalde harde jorda. Sovet seg gjennom en lang vinter, drømt om varme dager, drømt om å spre sine røtter i ei vårvarm jord. Nå er de her, de som kan virke så uvirkelig når vinteren knytter nevene, og mørket er som mørkest.
Nå er den her, våren alle har lengtet etter. Vinterkalde sinn smelter, livskraften sprer seg, mens solen vandrer over et fargefattig landskap for å male det. Fuglesang høres fra trær som strekker sine unge knopper mot lyset, og hilser alt velkommen.
Den vil alltid komme, snike seg innpå oss, lar varme varsomme hender stryke lett over vinterkalde kropper, skape liv. Skape noe nytt inni oss, som har ligget i dvale – en lyst bare våren kan skape.
Endelig, egentlig ganske vidunderlig å kjenne livet spire igjen. Etter dvalen, stillstansen og alt som kom i kjølvannet. Nå er det bare å gå videre, gjøre det som skal gjøres.
Det er tidlig morgen, egentlig alt for tidlig. Kjenner at søvnen enda ikke har sluppet taket. Men det er godt, selv om det er mørkt ute. Selv om det mørkner i vest, og stormen er på vei inn fra havet. Natten forsvinner inn i de lyse timene, dagen avdekker at natten har vært regnfull og kald. Ingenting minner om vinter, heller høst. Det er kaldt å stå ved den mørke bygdaveien og vente på en forsinket buss, men heldigvis kommer den. Jeg kan sette meg ned, kjenne varmen sprer seg i kroppen, se på de andre som skal samme veien. Mot den store byen.
Jeg søker dit, rømmer bort fra ødemarka, blander meg med den store massen, gjøre meg usynlig. Det er en befrielse. Bli en liten blekkflekk som ikke blir lagt merke til; frihet. Slippe å møte folk jeg ikke vil møte, slippe å vise meg, bruke ei maske for å skjule det jeg ikke vil vise. Det er så betryggende, befriende. En kort liten livsreise som jeg skulle ønske hadde vart lengre, men jeg later som om den skal vare en liten evighet. Det gir meg krefter, kjenner at kroppen fylles av ny energi. Jeg skal jo tilbake til det normale livet igjen, men ikke nå. Nå skal jeg være en liten ubetydelig blekkflekk og blande meg med resten. Bli noe større.
Jeg ser ut, det regner tett, snøen er snart borte, men er ikke alene, og alt har startet på nytt, som det alltid gjør. Så kan dagen komme…
Natta , den lange natta, hvor dagen er tilskuer. Men lyset er ikke fraværende. Noe lunt kan skimtes fra et vindu, en liten flamme som skinner, sprer sitt varme lys, et rom med lys der mørket må vike.
Et lite lys bryter igjenom det enorme, skaper en lysvei inn i vinternatta, den lange natta. Sprer håp, varme, forventning, med sine lange lune skygger.
Hvordan kan noe så lite være så sterkt, så det enorme må vike? Lys blir til mørke, mørke til lys. Et lite land blir til, der julen forteller sin historie.
Alt kommer veltende over meg, som et berg av stein som begraver kroppen min. Må prøve å komme meg opp, bryte meg igjennom de tunge steinmassene, bruke alle kreftene på å komme meg på trygg grunn. Legge meg ned, puste ut, kjenne seiersrusen gjøre meg rolig, glad.
Jeg prøver å bevege meg, vri meg løs fra jerngrepet, flytte på de tunge massene som holder meg nede, bryte gjennom den harde kalde steinen, men må gi opp, i alle fall for ei stund. Må hvile, kjenne kreftene komme tilbake, fortrenge sinne, skuffelsen, angsten.
Det er en kamp om krefter, mine, mot det som presser meg ned, hindrer min frihet, min trang til å løpe over enga, mot skogbrynet, inn mellom de nakne trærne. Kjenne vinden stryke lett over panna, kjenne duften av den fuktige skogbunnen. Det er der jeg vil være, strekke hendene i været, gripe etter de regntunge skyene, se mot den gule sola som nesten har mistet sin varme. Men lyset er der – står opp i øst, og siger ned i vest. Jeg kan se det, føle at dagen er over, oppleve minuttene når dag blir natt.
Det gir meg krefter. Tar i alt jeg har, og greier det. Kan se himmelen med skyene, fjorden som leker med vinden, dagen som følger jordens runddans. Jeg fjerner meg fra raset, går mot stranda, der jeg ser båtene komme inn fra fiskefeltet. Det er snart natt, men det gjør ingenting. Den kommer uansett.
Hvordan i all verden skal jeg klare dette? Forsvinner den verden jeg kjenner, vil den sveve bort fra min kropp, la meg bli alene? Kanskje den snurrer rundt så jeg blir svimmel, i en hastighet nær lysets? Den verden som var før kjenner jeg ikke, den er borte for alltid, tror det, men håper ikke. Det raser rundt meg. Vinden uler ute, regnet pisker mot soveromsvinduet så jeg ikke får sove. Må ut å redde to verandastoler som holder på å bli offer for den sinte vinden, redde dem i sikkerhet, inn i den varme stua. Står opp.
Jeg reddet de to stolene inn i varmen. Jeg vil også være en stol som blir reddet inn i varmen, inn i tryggheten, bli varsomt båret inn i en trygg verden der vinden ikke river meg i stykker, men får kjenne et lyst rom. Kan høre vinden, men det gjør ingenting. Den kommer ikke inn til meg, men raser fra seg der ute i den mørke høstnatta, mens den kaster kalde regndråper på vinduet mitt, men de treffer meg ikke. Jeg kan sitte der varm og tørr, se ut, drikke et glass vin, tenne stearinlysene på spisebordet.
Men jorden snurrer ikke rundt seg selv i lysets hastighet, men i en varsom runddans som skaper de døgnene jeg lever sammen med. Og jeg sitter inne i ei varm stue, drikker vin, ser ut i den mørke kalde høstnatta, der vinden kaster kalde regndråper på vinduet mitt.
Det er så stille, morgenen har nettopp våknet, vekket av solens gyldne lys i øst. Den stille brisen berører havet lett, små krusninger bryter det blanke speilet, hvor de myke strålene fra morgensolen leker seg.
Dagen er ny, alt er nytt, de små timene er over, nå begynner dagen sin vandring over himmelen. Timene setter sine usynlige spor, vandrer på tidsveien mot vest som de har gjort i en liten evighet.
Den samme veien, de samme sporene, lyset, solen, timene, Ja selve livet tar de med seg.
en resursside om kreativ skriving
Bloggen til Arvid Hernæs 