Egentlig er det ikke så trist, men jeg kjenner en følelse trenge seg på, noe som ikke kan forklares, ulogisk, men logisk på samme tid. Går ut i natten, ser mot himmelen, ser melankolien komme nærmere. Snart kolliderer den med meg, vil utslette det lyse måneskinnet fra den lille planeten som forfølger jorden, sende sitt mørkeblå lys, omkranse meg med sitt enorme som kommer fra en annen verden.

Jeg kan se månen bli slukt, plutselig er det varme lyset borte. Jeg vet det treffer meg snart, stritter imot, sender mine lyse tanker mot det som kommer, vil stoppe sammenstøtet, sende det blå lyset dit det kom fra, langt der ute hvor det ikke når meg.

Kampen begynner, det enorme er nært, men med ett føler jeg meg enda større. Kanskje jeg greier å forandre dens bane? Tenker de gode tankene, det skjer. Det enorme forsvinner, viker. Sakte forsvinner den, blir mindre, til en liten prikk som jeg bare kan skimte gjennom månelysets varme stråler.

Så er den borte, kvalt av hvitt lys, de gode tankers lys. Jeg kan se det treffe vannspeilet, og danner et speilvendt bilde.

Det er mange dager siden, alt for mange. Men nå sitter jeg her, ser utover en blank fjord fra et kafévindu og en kaffekopp. Det er lenge siden, så alt for lenge siden ord har kommet til meg, men nå gjør de det.

Det er kanskje alle menneskene rundt meg, alle samtalene jeg hører, ja kanskje livet i den lille byen ved fjorden som inspirerer meg?

Domkirkens klokker slår tolv slag. Det er midt på dagen, og jeg sitter her med en kaffekopp og skriver. Det er lenge siden, men nå gjør jeg det. Hører folk snakke om dagligdagse hendelser som gir dagen mening, som former livet, som får timene til å fylles med noe de vil gjøre. Det gjør jeg også. Kjenner meningen med dagen fylle tankene med ny energi.

Det er lenge siden, men nå er det en realitet. Ser ut av vinduet, tar en slurk kaffe, suger inn alle inntrykk lik en tørr svamp. Men nå er den ikke tørr lengre, nå er den fylt av inntrykk, glede, kreativitet, og alt jeg ønsker meg.

Venter på at bussen skal føre meg til et annet sted i Norge, et sted jeg kjenner godt, et sted jeg liker å være. Men enda er jeg ikke der, jeg sitter på kaféen og skriver dette, men i kveld er jeg der, der jeg vil være. Jentene går lettkledde der nede på gata, og jeg venter.

Det er så stille
stearinlysene blafrer
vinden uler i skorsteinen
og alt er virkelig

Jeg lever nå
timene står stille
kjenner flammene
stryker roen

Snart begynner natten

men vil ikke sove
vil kjenne varmen
fra en sprakende ovn

Da lever natten
da lever tanken
og morgenen
kan komme…

om noen timer

Enda en dag er over, og mørket har hvisket ut alle skyggene, det er snart natt. En lang natt, og dråpene faller fra en regntung himmel. Det er himmeltårer som har reist langt, langt der oppe, ikke langt fra evigheten blir de skapt, og faller, faller mot jorden, skaper nytt liv etter en lang vinter.

Over skyene stråler månen, og langt der ute stjernene. Ingen har vært der før, men lyset som når jorden, minner oss på hvor små vi er. Små prikker som vandrer her på jorden, ser lys som har reist i millioner av år før det når oss. Lys som ble skapt før vi ble det, vandret gjennom det mørke rommet mot oss, lille oss som svever rundt vår livskraftige sol.

Kanskje noen der ute ser lyset fra vår stjerne? Ser opp mot himmelen i undring over hvor langt unna vi er. Med andre stjernebilder hvor vår sol er med. De lurer også sikkert på om det finnes liv rundt den lille lysende prikken mange millioner lysår unna.

Kanskje det er kveld der også? Kanskje regner det mens natten går mot en ny dag. Stjernene forsvinner, blir skjult av dagen.

Dagene lysner, alt lysner, og liv sprer seg i en verden som var grå, nå er den snart grønn, full av liv, hekkende fugler, og livsglade mennesker som ivrig letter etter spor av det som kommer. Leter etter bladene på trærne som vinden rasler med i svale vinder, og måkene som skriker sin hymne til vårens under.

Snart sitter elskende på den lille brygga, tiden stopper, ømme kyss stopper tiden, blikk leser kjærlighetens språk, mens fjellene står der i sin vårdrakt og skuer mot det store havet i vest, der evigheten begynner.

Snart kommer natten, den svale natten blandes av lys og mørke, men lyset vinner, og danser sin varme seiersdans til en sommer som kommer inn fjorden. La den komme med sine kyss, sin hymne til livets nye vår. La den leve lenge, en liten evighet.

Glem ikke sangen, den er like gammel som tiden, livet, og fjorden som leker seg med vinden.

Det er så stille, sola skinner på en blå fjord, måkene skriker etter en ny årstid som er i emning. Små bølger skvalper mot brygga, våren kan merkes på solvarmen, den etterlengtede varmen som har kommet tilbake fra reisen, den lange reisen.

Den har kommet tilbake, og titter fram over fjellene. Den stryker lett over vinterkvit hud. Den lange vinteren er over, snart tar det grønne over, en forvandling skjer, slik som alltid.

Men noe skjer der ute i horisonten, der fjorden går i ett med havet. Den blir slukt av et lavtrykk som kommer sigende inn fra havet, alt mørkner, solen forsvinner, og vinden forvandler fjorden til sinte og frådende vannmasser, som slår mot den lille brygga. Den tåler det, den har opplevd fjorden sint før, mang en gange har den målt krefter med sint vann.

Brygga har mistet fargene den hadde da den var ung, men hva gjør vel det? Den står der, minnes de dagene dampskipet la til kai, og folk var glade. Nå står den der, overlatt til seg selv. Ingen kommer over en langgang fra et dampende skip som kom fra byen på den andre siden av fjorden.

Nå står den der, måler krefene med vær og vind, men minnene lever. Da kjøpmennene fikk varer, skomakerne fikk lær, og jenter i fine kjoler kom spankulerende over landgangen etter byturen. Nå er dameskoenes lette berøring historie, men været er det samme. Nå er den gammel, om noen år er den borte, slukt av vann og tid.

Skyene  fanger 

mens de svever

mot havets uendelighet

Verden  våkner  på  ny

den gråter ikke

men soler seg

i strømmen  av lys