Så sitter jeg her alene. Alle er rundt meg men ingen vil snakke med meg, selv om de bruker ord, snakker de ikke til meg. De ytrer, de vil ytre noe jeg ikke kan forstå. Det er ikke enkelt å forstå noe som helst. Ordene går inn men kommer ut ufordøyd. Det kan ikke fortsette slik. Jeg må komme meg videre. Jeg må se en verden full av lys. Kanskje gjør jeg det i morgen? Kanskje ser jeg at verden snurrer rundt seg selv og skaper årstidene som vi lengter etter? Skal jeg stille det spørsmålet, eller skal jeg la det være?

Jeg stiller det. Jeg må jo være så frimodig. Jeg kan jo ikke være feig. Det har jeg vært så alt for lenge. Friheten kommer sikkert etter hvert.

Det er ingen vei utenom. Jeg må takle det. Må bite tennene sammen – drite i at halsen snører seg sammen, ja, prøve å tenke på noe annet. Noe hyggelig. Noe jeg kan glede meg over. Men hva skal det være? De angstfylte tankene overskygger de jeg ønsker skal være der. Det er så slitsomt, men jeg må takle dem – prøve å bagatellisere dem, men enkelt er det ikke. Jeg får nyte når de ikke er der. Dra lufta helt ned i lungene, takle svelgeproblemene og den såre halsen. Jeg skal ikke dø – jeg skal leve i mange år til. Men det er slitsomt. Det er så forbasket slitsomt. Jeg hater å bruke krefter på å takle alt, men jeg må det.

Toget snirkler seg oppover dalen. Jeg forflytter meg fra den plassen angsten er som verst. Men jeg er skuffet. Den er med på lasset. Jeg la ikke igjen de angstfølelsene hjemme. Men jeg skal takle dem. Jeg skal hive dem av toget. Jeg skal vinke og tenke: Der forsvant de. Jeg vil ikke se dem igjen. De kan ligge der å råtne. Ligge der langt nede i juvet hvor ingen ferdes. De blir glemt – jeg glemmer dem. Jeg ser ut av vinduet der mørket sakte men sikkert får overtaket.

De positive tankene holder også på å få overtaket – for en stakket stund. Jeg kan jo ikke legge meg ned å dø. Livet er jo for verdifullt til det.

Det kunne ikke ha vært bedre. Solen holder på å gå ned i havet, og fargene begynner sitt spill på himmelen. Skyens kunstner beveger sin pensel over kveldshimmelen. Den speiler seg i den blanke vannflata. Høsten viser seg fra sin beste side. Jeg kaster sluken ut i det salte vannet, venter litt, og sveiver inn. Jeg kan føle bevegelsene til den lille sluken. Det er som om fiskestanga blir en del av kroppen. Jeg blir med ned i dypet for å lokke en torsk eller en sei som blir fristet av den kunstige maten.

Jeg ser krusninger i vannflata, der den blir brutt av fisk. De virvler i ring på jakt etter mat. Jeg sveiver inn og setter meg. Jeg nyter naturens eget teater – eget spill. Den lekende fisken forsvinner plutselig men dukker opp igjen noen meter bortenfor. Jeg tar en slurk av kaffen. Den er svart og sterk. Det er slik den skal være.

Solen har forsvunnet ned i havet. Det skumrer. Det er bare fargene som er igjen av dagen – den fine dagen. Jeg bestemmer meg for å pakke sammen. Dra tilbake til den varme hytta. Gjør opp fiskene og legger dem i en plastikkpose. Stien fører meg bort fra det lille paradiset mitt, men jeg vet at det ligger der til en annen gang. Kanskje til i morgen hvis været holder seg. Man vet jo aldri her ute på kysten. Jeg ser noen uværsskyer slippe sin våte last langt der ute i Norskehavet. Det havet som har gitt meg så mye glede – så mange opplevelser.

Jeg kan se småbåthavna. Det er nesten mørkt nå. Det er bare så vidt jeg kan se stien. De røde fargene er borte, og døgnet forbereder en ny dag. Bare noen måker skriker. De har sikkert kastet seg over innvollene.

Natten er et steinkast unna. Jeg kan føle det. Jeg kan merke at kroppen faller til ro. Blir med i naturens kretsløp. Det kretsløpet som har eksistert i millioner av år, og ligger i genene mine. Nå slår de ut i full blomst. Kroppen og tankene beveger seg i en slags hvilemodus. Ubevist faller kroppen til ro. Den trenger hvilen, og jeg stritter ikke imot. Jeg lar den få overtaket. Det er nesten som dop. Det er kroppens eget dop. Jeg merker at jeg blir rolig.

En følelse av velvære skyller innover meg. Jeg kjenner varmen fra ovnen i den lille hytta. Det er så primitivt. Jeg trenger det primitive. Kjenne at kroppen vender tilbake til naturens kretsløp, der livet og døden rår. Kjenner livskraften fra de varme flammene som fortærer den tørre veden. Den spraker og snakker naturens språk. Et språk jeg har begynt å forstå. Det er ikke lenge siden, men nå har jeg det, og hører havet snakke til meg. Det er høst, og vinteren banker på.

Må man tåle den? Må man tåle at den river kroppen i stykker, og skaper frykt i tankene? Det er så vanskelig å tenke at den skal opphøre, forsvinne fra kroppen, og kjenne at den blir satt fri. Satt fri, jobbe seg mot et liv uten angst for alt omkring.

Ikke være redd sin egen kropp, men være på lag med en organisme som spiller på lag. Slippe en hjerne som lager smerter av angst. Går det an å oppnå det? Det må være en befrielse. Veien er lang og mørk. Men forhåpentlig vis fører den mot et liv uten frykt for sin egenhet, sin personlighet som ikke lurer tanken til å tro at man skal gi opp. Legge seg ned å la livet dra forbi. Det er ikke det som er meningen. Livet er meningen, selv om det er vanskelig å se det.

Det er det enkelt å si, men å få hjernen til å forstå det er noe annet. En annen virkelighet man kjenner, men er uoppnåelig. Det tror man – det vil man tro, selv om man innerst inne vet at det er galt.

Julen kan være den verste tiden. Det er mørkt, vinterstormene raser, og det er så langt unna sommer man kan komme. Da kommer den snikende – angsten. De tankene som ødelegger, som får en til å tro at nå er den siste timen kommet. Nå er døden like rundt hjørne. Man føler smerter i kroppen, og halsen snurper seg sammen.

Det lysner i vest, og en mild fønvind lager full forvirring. Høsten har mistet litt av grepet en tidlig oktoberdag. Skalken av en måne lyser med et gult lys, og en tynn hinne gjør den utydelig.

En vårlig tanke sniker seg inn i hodet mens morgenen blir lysere. Det føles unaturlig når skapet blir endevendt for å finne noen egnede klesplagg.

Ikke at det gjør noe – for all del. Man får nyte det så lenge det varer. Det eneste som ikke minner om vår; er at morgenen er mørk – veldig mørk, Men det gjør ingenting. Den tynne sommerjakka får en ny vår bokstavelig talt.

Snart er det lyst, og solen står opp, mens månen forsvinner. Bare et svakt omriss ses. Fjorden hviler i den svale brisen. Bare krusninger forteller at det er en varm bris fra øst. Måkene sitter forhåpningsfulle på stranden og venter på at fiskebåtene skal trekke inn fra fiskefeltet med sin dyrebare last. De vet at det venter noen godbiter.

Solen skaper et rødlig lys på de snødekte fjellene. Det er ikke vår men sen høst. Foran oss er det en lang vinter som venter oss, men den får bare komme. Det er bare å nyte øyeblikket. Carpe Diem!

Det er rart å se hvordan tiden forandrer seg. Vår blir sommer, sommer høst, og så kommer vinteren. Tiden går av seg selv. Ingen kan gjøre noe med det. Slik har mennesket tenkt helt siden tidenes morgen. Naturen kretsløp tar med seg tiden – inn i en ukjent framtid. Inn i en tid med undring, håp, og troen på at det fruktbare blir skapt rundt oss.

Nå går naturen i dvale. Noen vil si at den dør, for så å bli gjenskapt når kulden må vike for vårsolens varme. Men livet er tross alt her og nå. Livet lever rundt oss, selv om sommerfargene er borte, selv om fotosyntesen har opphørt.

Ingenting varer evig selv om vi vil tro det. Ingen har noen fasit på hvilken vei alt går i den ukjente framtiden. Vi kan se konturene, men ikke alt. Det skaper den undringen som driver mennesket videre. Ingen andre enn mennesket har fått den egenskapen.

Dyrene lever med sine overlevelsesinstinkt for å føre arten videre. Den har også vi også, men vi har også noe mer. Vi skaper oss et bilde på hva livet består av. Vi vil se meningen. En forklaring på hvorfor vi er i livet – ja, hva livet er.

De årene vi har til rådighet må fylles med noe. Noe som gir meningen næring. Noe som gjør at vi forstår livet. Men hva gir livet mening? Hvorfor har vi den fornuften ingen andre skapninger har?

Dagene går. Snøen legger seg på fjelltoppene og minner oss på at vinteren er like rundt hjørnet. Den kommer selv om vi vil det eller ikke. Kan vi ikke legge logikken til side? Godta at årstiden vi er inne i er slik? Tenne et lys og være. Varme oss i lyset fra den kjærligheten som gir en mening?

Det er så lett å glemme den. Glemme at varmen er her selv om den kalde årstiden omgir oss. Den finnes i hjertene våre. Den finnes i det livet vi lever.

La oss varme oss. Den finnes rundt oss, i oss, og i andre som vil oss vel. Vinteren er her uansett. Dagen i dag er begynnelsen på resten av livet. Det regner ute, men hva gjør vel det? Solen finnes over skyene.

Evighetsværet

Det virker som en liten evighet – det er det også. Regnet fosser ned, og regnet har gjort dagen lang – så fryktelig lang. Det renner ei lita elv nedover veien, og den mørke asfalten glinser av lyktene fra bilene. Høsten er en fin tid sies det. De ordene føles som et hån. De føles så uvirkelige. Det er som om det er en annen verden det er snakk om, ikke denne.

Vinden uler ute. De store regndråpene pisker mot stuevinduet. Fjorden danser en regndans full av villskap. Vinden gjør den rasende. Den greier ikke å holde seg rolig, og blir med i høstens ville dans.

Dagen er snart over. Mørket skjuler den rasende fjorden, og regndråpene ses ikke, men lydene fra tak og vinduer avslører de heftige regnbygene. Det er bare å godta det. Det er ingen vei utenom. Høsten er slik – den har alltid vær det?

Hvor ble det av sommeren? Den skulle komme med sine varme forventninger, men kom aldri. Det var bare kalenderen som minnet oss på at sommeren var her. Juni, juli og august er historie. Nå har september fått stafettpinnen, og den raser forbi med lavtrykkene fra vest på slep. Hvorfor må det være slik? Hvorfor må vi som bor her oppe i nord gjennomgå dette, mens spanjolene får nyte sol og varme?

Egentlig er det urettferdig, selv om påstanden blir en hypotese. Det hjelper jo ikke på været. Det hjelper heller ikke på humøret. Men det går da ikke an å grave seg ned heller. Vi lever jo her langt oppe mot nord. Vi er jo vant med dette været. Nedarvet gjennom mange generasjoner. Så hvorfor klager vi? Er det en måte å takle følelsene på? Ligger det i genene våre.

Vi vil gjerne tro det. Tvinger oss til å gjøre det, og håper på at det blir likere i morgen. Overhører den dystre værmeldingen, og legger seg med et lite håp om at lavtrykket har tatt en annen vei. Det er det håpet vi har arvet fra våre forfedre. Fiskeren som så ut av vinduet og hadde positive tanker om morgendagen, men måtte innse at han ikke kom seg på fiskefeltet dagen etter. Han måtte tålmodig vente til været viste seg fra en bedre side.

Det bare er sånn. Vi kan ikke gjøre noe med det. Den treningsturen man har planlagt må avlyses til neste dag, eller dagen etter det igjen. Det er ingen vits i å bli skuffet. Men når man sitter og ser ut av vinduet der høsten med all sin villskap utfolder seg, er det lett å sende en tanke dit man ikke trenger å bekymre seg for dårlig vær. Men er det ikke et utrykk som sier: ”Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”?

Så hører man det. Vinden kastes innover land fra vest. De siste bladene på bjørkene utenfor huset er borte. Sommeren er borte – ja, alt som minner om varme er borte. jeg sitter og ser ut. Venter på at lavtrykket skal forvandle fjorden til et inferno av skum og vann. Se at båtene kommer inn fjorden fra fiskefeltet, og skyene som blir mørkere for hvert minutt som går.

Det er så absolutt høst, og sommeren er historie. Hagemøblene er stuet bort. Gressklipperen har gått i dvale, og sommerblomstene er borte. Alle fargene som minner om sommeren er borte. Hvorfor må det være slik? Jeg hater å vinke farvel til sommeren. Jeg hater å måtte forberede meg på kulde og snømåking. Men det er ingen vei utenom. Jeg må godta de harde fakta.

Om seks måneder er det igjen vår – det får være en mager trøst. Nå sitter jeg her og venter på stormen som presses inn fra vest. Den varme vinden fra sør har for lengst dratt sin vei, og kommer sikkert ikke igjen før neste vår. Det er jo en liten evighet til.

Men det er jo lov å klage. Bare man ikke irriteres seg for mye. Det kan man jo få magesår av, og det er ikke å anbefale.