Det regner ute. Høsten er her, og bladene på trærne gulnes. Jeg kjenner lukten av fuktig luft som blir presset inn fra havet. Det er ingen vei utenom. I går var det så fint. Solen skein fra skyfri himmel, og den blå fjorden lå der innbydende.

Slik er det ikke i dag. Sjøen fråder med sine hvitskummede bølger som skyller innover fjæresteinene. Men det er ingenting å gjøre med det. Været lever sitt eget liv – og det er høst. Sommeren har utspilt sin rolle. Forsvunnet fra jordens overflate her i nord.

Når jeg tenker meg om var den kort, ja, så alt for kort. Men slik er det ikke i virkeligheten. Sommeren var like lang i år som alle de andre somrene, men det virker ikke slik. Jeg ser ut av vinduet. Hytta ligger ikke så værhardt til – eller hytte er det jo ikke. Et gammelt bedehus, bygd på slutten av femti-tallet – tror jeg. Det eneste som minner om et bedehus innvendig er den gamle vedovnen i det som var forsamlingsrommet. Det er nå delt opp i mindre rom. Tre soverom og stue. Men høyt under taket er det fremdeles.

Huset har stått her i mang en uværsdag, og den hvite værveggen har fått merke høst- og vinterstormene som har herjet, en det skal mye til for å rikke dette huset. Jeg føler meg trygg, og en fred sprer seg i kroppen, mens vinden og regnet herjer der ute. Det blir nok ingen fisketur med det første. Jeg lytter til den gamle vedovnen som snakker til meg med sin knitrende stemme.

Men jeg klager ikke. Den normale hverdagen, med de vante prosedyrene slipper jeg å tenke på. Nå sitter jeg her og skriver dagbok, mens jeg hører at kompisen min snorker der inne på soverommet. Jeg må nok vekker han, fordi B-mennesket får jo fritt spillerom her ute i havgapet, og han er et utpreget B-menneske fra før. Men han kan sove litt til. Klokken er jo ikke mer enn kvart over elleve.

Får vi satt krabbeteiner i dag tro?

Da er det mørkt igjen. Dagen er over, og tankene går mot de korte timene med søvn. De føles korte. Det er som om de ikke er like lange om natten. Før man vet ordet av det er morgenen et faktum, og kroppen må tvinges ut av senga.

Er det morgen allerede? Det er jo ikke lenge siden jeg sovnet? Slik kan man tenke når kroppen ikke vil lystre, mens fornuften kjemper en innbitt kamp for å tvinge den søvnige kroppen inn i dusjen.

Den greier det etter hvert, men det havet av minutter man hadde til å gjøre morgenen behagelig er borte. Stresset er et faktum. Sånn er det hver dag – i alle fall nesten. Men til syvende og sist er det nok selvforskyldt. Problemet er å innrømme det.

Da er det på tide å skrive litt igjen. Mange gjør det, men enda flere lar livet gå sin vante gang uten å sette ord på det – uten å smake på de mange ord som ligger der og venter på å bli brukt. Sånn skal det også være.

Det er en ny dag med nye muligheter. Det er bare å finne dem – smake på dem – gjøre dem evige. Men hvordan gjøre det? Jo, skrive dem ned.
Det er bare å finne ordene. Beskriv tiden, dagen, minuttene, sekundene som skaper evigheten. Skriv det ned før alt går i den berømte glemmeboka. Den boken for glemte ord og fortellinger om livet.

Men det er ikke så enkelt når ordene ikke er der. Når man ikke får til å beskrive dagen med ord. Det er vanskelig å tvinge de fram. Vri hjernen til det ytterste for å finne de rette bokstavene som forvandles til ord og setninger.

Se seg rundt – suge til seg inntrykk fra livet – føl at man er midt i en fortelling som har tittelen. ”Livets minutter.” Kanskje kommer ordene. Kanskje oppdager man at det fins mange ord som kan beskrive dagen innhold? Det blir en slags oppdagelsesferd. En reise blant tanker som vil bli til ord. Ukjente og kjente. Ord som nesten aldri blir brukt, men som man oppdager, og beskriver akkurat den spesielle dagen.

Hvilke valg gjør vi? Hva fyller vi dagen med? Er den meningsfull, eller er det for at dagen skal gå? Så kan vi spørre oss: Hva betyr ordet ”meningsfylt”? Hva betyr det ordet for hver enkelt individ?

Her beveger vi oss inn i den private tanke. Hva vil jeg med livet mitt? Får vi svar, eller må vi vandre et helt liv for å finne meningen med livet? Problemet da; er at det kan være for sent. For sent til å gjøre noe med drømmer som har ligget i dvale.

Men, det er ikke alt vi skal oppleve. Vi må godta at livet er slik det er. Men det er lov å stake ut en ny kurs, hvis man finner ut at det er riktig. Det viktigste er at det er de valgene som gjør de realistiske drømmene til virkelighet som er premien.

Det med å skrive dagbok er ikke bestandig så enkelt. Hver dag må man sette seg ned – skrive noen ord om hva dagen har inneholdt. Hvis man tenker seg godt om er det mange ord som kan brukes. Mange nyanser, mange vinklinger på hvordan man opplevde de små og store hendelsene. Det er spennende, givende, og ikke minst oppbyggende.

Man blir bevist på hva livet har å tilby i de timene døgnet består av. Tenker vi over det? De store hendelsene er lett å huske, men hva med de små? Hva med de som vi ser som dagligdagse? En selvfølgelighet?

Det kan være et smil, et håndtrykk av vennlighet, eller et blikk av frykt. Små ting vi ikke tenker over, men som kan settes ord på. Det er hendelser man bruker store ord på som går inn i livets historiebok – inn i dagboken man blar i når glemselen er et faktum. Da er det bare de store ordene som står der. De små er ikke med – de er glemt for alltid.

Hvorfor er det slik? Hvorfor stiller jeg i det hele tatt det spørsmålet Det er ingen vits i det, men jeg gjør det uansett. Det er derfor jeg skriver dagbok. Få med meg de små tankene som former banale spørsmål. Som for andre virker dumme, ja rene idiotien.

Men hva skjer hvis jeg deler denne teksten med andre? Vil de tro at jeg er en idiot, eller en gjennomtenkt person som tenker de tankene ingen andre tenker? Det får være opp til hver enkelt.

Jeg skal ikke dømme, men jeg er jo et menneske som tror – ja, i enkelte situasjoner tror feil. Feildømme. Men det er menneskelig. Men en ting er sikkert: Jeg må tro det beste, selv om det er vanskelig.

Så ligger man i sengen for å sove noen timer. Noen timer med ro før neste dags jobb er et faktum. De timene går fort. Sekundene tikker avgårde, og natten blir kortere for hvert minutt som går. Klokken skaper en viss angst for at morgenen kan bli tung. Tyngre enn man ønsker. Det er som om lærdommen ikke har hatt noen virkning. Hvor enkelt er det ikke å legge seg under dyna, og slippe det sanne marerittet hver morgen?

Det skal være lett i teorien, men det er så absolutt ikke lett. Men man må jo gjennomføre det. Kaste seg ut av sengen ett kvarter for seint, og at dusjen må skippes. Så stuper man ut skitten og utilfreds, mens sulten gnager. Matpakken ligger igjen hjemme, selv om den var smurt kvelden før etter alle kunstens regler.

Nei, det er ikke enkelt å sovne med disse tankene i hodet. Sette liv og helse på spill bare fordi man må opp kvart på seks, og at bussen går klokken seks. Hvem har fortjent dette? Hvorfor må mennesker med godt sovehjerte gjennomgå dette dag ut og dag inn fem dager i uka?

Det er ikke rart man legger seg seint. Man må jo forberede seg til neste dag. Psyke seg opp for å greie oppgaven. Da er det bare å si: God morgen – etter hvert. Det er jo noen timer igjen å sove.

Dagen er over. Det er mørkt. August er snart over. Utrolig hvor fort den har gått. Nå er den snart over, og sommeren er på hell. Det er så rart hvordan dagene går om sommeren. Vi venter på at solen skal gjøre dagene lyse og varme. Vi teller dem. To fine dager denne uken. Hvor mange blir det i de neste ukene? Slik tenker vi, og vips, så er sommeren over, og sommerferien er historie. Alt starter på nytt.

Feriepengene er for lengst brukt opp, og nå er det bare å brette opp ermene slik at man opptjener neste års feriepenger. Sånn går dagene. Ferien er over – det er det ingenting å gjøre noe med

Kanskje det ikke er så farlig? Kanskje det er like greit å komme i vanlig gjenge igjen? Ja, slik at man kan glede seg til neste års herlige sommerferie? Selv om høststormene er like rundt hjørnet kan vi jo tenke på det som kommer? Eller på de få dagene med finvær vi fikk oppleve? Det er i alle fall ingen vits i å surmule, og grave seg ned. Det er livet for kort til.

Verden stopper opp. Minutter føles som timer, timer som dager, og dagene blir en liten evighet. Ingenting skjer. Man sitter der passiv og prøver å tenke kreativt på hva dagen skal fylles med for at den skal bli meningsfull.

Ingenting skjer. ”Det er sunt å kjede seg fordi det blir så bedre etterpå” er det noen som sier. Det utsagnet er det vanskelig å tro på. Hvem i all verden kan mene noe slikt, når man sitter der uten tiltakslyst og ser tomt ut i luften, mens hjernen vrir seg for å finne på noe fornuftig å ta seg til?

Det virker idiotisk. Det virker helt meningsløst å kjede seg, selv om noen sier det er sundt. Mange gjør det, og mange kommer til å kjede seg i all framtid. Men det er vel ingen trøst når man sitter der og tvinner fingre, mens blikket ser ut i tomme luften.

Kanskje det er like greit å legge seg? Sove bort dagen, så man kan håpe på at det blir bedre når man våkner? Eller hjelper det å gå seg en tur? Sette seg på et svaberg å se utover fjorden, mens man fundere på hva som skjer neste dag? – eller noen timer for den saks skyld.

Er det ikke rart? Når man sitter der på svaberget gjør man faktisk noe – ja, uten at man tenker over det.

Så er denne dagen over. Mange dager har gått. Faktisk så mange dager at vi ikke kan fatte det. En liten uendelighet av dager, timer, minutter, og de korte sekundene. Vi kan høre dem tikke. De små sekundene tikker – blir til de dagene vi ikke kan telle.

Et menneskeliv blir bare ett sekund i den enorme mengden tid vi ikke kan måle. Det er ikke til å fatte, men det er slik. Tiden går ufortrødent videre. Den stopper ikke. Den nøler ikke, men tikker videre mot den uvisse fremtid vi vet er der.

Fins det ingen fasit? Fins det ingen metode til å få svar på hvor lenge tiden varer? Når det siste sekundet har tikket, og tiden opphører? Når den siste dagen ender, og neste uendelighet starter?

Nei, la oss ikke tenke på det. Tenk på det som er nå, og hvordan tiden blir brukt for å få en meningsfull tilværelse. La tiden gå slik den har gått i den lille evigheten som har vært. Det tikker sikkert en liten evighet med sekunder etter at dette er skrevet, men det tenker vi Ikke på. De kommer enten vi vil det eller ei.

Vi vil at alt skal leve evig, men hvor lang er evigheten?

Så er ferien over, og den er historie som alle de andre sommerferiene. Den første arbeidsdagen er et faktum. De dagene man kunne ligge lenge er definitivt over, og kroppen vil slettes ikke lystre vekkerklokka som durer i vei klokken halv sju. Det er umenneskelig!De deilige feriedagene tar brått slutt, og den nådeløse hverdagen sender en kropp i feriemodus ut til ulvene. Men hva kam man gjøre? Jo, godta de harde realiteter – kaste seg ut i det og godta den normale hverdagen.

Men vi liker det ikke. De ukene gikk jo så alt for fort. Hvorfor måtte de det? Tre fire uker virker som en liten evighet, men man finner fort ut at de raser av gårde. Før man vet ordet av det; er den første arbeidsdagen etter ferien et faktum.Da føler man at sommerferien er over før den har startet på alvor. Det spiller ingen rolle hvor mange uker man har. Hva er tre-fire uker i den store sammenhengen? En dråpe i havet, som er borte før kroppen har forstått at den faktisk har ferie.Nei, nå må vi slutte å være så negative. Vi har det jo godt i forholdt til hvordan de hadde før i verden. For hundre år siden var fire ukers ferie en uoppnåelig drøm, og feriepengene var ikke oppfunnet enda.

Da er det kanskje ikke så galt allikevel – eller?

Det er så lenge siden jeg skrev noen ord. Hvordan kan jeg skrive når ordene mine ikke kan beskrive inntrykkene? Grufulle hendelser der uskyldige mennesker ble drept, ja, utslettet. Unge mennesker som hadde framtiden foran seg, som nå er revet bort for alltid.

Ordene ble kvalt av sorg og sinne. Hvordan kan noe slikt skje? Hvordan kan et menneske greie å gjennomføre noe slikt?

Man kan tenke det, ville det, men hvordan gjøre det? Det er ikke til å tro. Men slik er virkeligheten. Den grusomme virkeligheten vi ikke trodde kunne skje her. Men nå har den kastet seg over oss.

Men det er ikke til å fatte. Ord virker så fattige – ja, de kan ikke beskrive det som har skjedd. Men vi må prøve å sette ord på hendelsene de siste ukene, og ikke la hatet få ta overhånd – da har vi tapt ordene, tankene, og kjærligheten.

Vi må videre – jeg må videre. Skrive nye ord som forteller fremtidens historier, men også fortidens. Det kan være vanskelig, men nødvendig. Han som ville skade sjelen vår har tapt. Han knuste i stedet seg selv.