Hva kan man ønske seg, når dagen er over, og den neste er i emning? Hvordan skal man tenke? De lyse nettene blir mørkere, og før man aner det er sommeren på hell. Hva skal man egentlig ønske seg i dag, for at morgendagen skal bli husket som en god dag? Kjenne at tilværelsen er meningsfull?

Spørsmålene er enkle å stille. Svarene er vanskelige – ja, kanskje helt umulige å gi fornuftige svar på. Det er ikke enkelt å godta at svaret får man neste dag, når den oppleves. Spørsmålene blir besvart samtidig som man opplever dagen time for time.
De blir besvart uten at man merker det.

I livets dagbok er det mange spørsmål som er besvart. Det er bare å bla tilbake én side, og der står alt. En hel side med besvarte spørsmål. Glede, sorg, skuffelse, ja, alt som dagen inneholdt har man fått svarene på.

Kan man ønske seg noe annet når dagen er over, når nattens ro frigjør alle tankene man ikke tenker om dagen? Ja, som ikke kommer til overflaten på grunn av alt som skal gjøres for at dagen blir vellykket?

Det regner tungt ute. Dråpene spiller en monoton melodi på taket. Natten har kvalt vinden som kom fra vest, og det er nesten stille. Bare noen fugler kvitrer fra skogbrynet. En kald bris får gardinene til å bevege på seg. Det er natt.

Klokken tikker sine sekunder. Natten går mot en dag, men den virker så langt borte. Den er ikke det. Det virker slik, men er ikke det. Sekundene teller ned. Tikk – tikk kan høres fra den lille klokken på nattbordet. Den irriterer, og minner meg på at natten går taktfast mot en ny dag.

Den kommer så alt for fort hvis jeg sovner. Da føles natten så kort, ja, noen sekunder unna. Men den gjør den ikke hvis jeg holder meg våken. Da tar det en liten evighet før den er her. Utrolig nok føles det godt. Det er som om tiden står stille.

Men klokken minner meg på at den ikke gjør det. Natten går taktfast mot en ny dag. Det er vel det beste. Tenk om det ikke ble en ny dag? Tenk om dagen sluttet å eksistere? Nei, det er godt å høre den tikke.

Det regner fortsatt, men ikke så kraftig. Jeg hører ikke fuglene lengre. De har sikkert fløyet sin vei. Ute er det grått, og de regntunge skyene svever lavt over fjorden. De skjuler de høye fjellene som stuper ned i det stille grå vannet.

Jeg lukker øynene. Jeg våkner, og tenker på den deilige natten som var.

Det var ikke slik jeg hadde tenkt det. Sommeren kom, og den gikk. En kortvarig glede som forsvant med det gode været. Er det rart man blir svartsynt? Er det rart man tenker på de som reiser til varmere strøk, der finværet varer lengre enn to dager?

Nei, det er ikke morsomt. Det eneste positive jeg kommer på; er at jeg slipper å klippe plena. Det er sikkert flere ting, men de kommer jeg ikke på i skrivende stund. Jeg har faktisk en gyldig grunn til ikke å klippe plena, og det er ingen som maser om det heller.

Det er like greit å se fordelene med at regnet siler ned, og den tykke tåken som skjuler omgivelsene. Nei, jeg ser framover. Kanskje det blir likere i morgen? Kanskje jeg kan få gjort det forefallende arbeidet i hagen som jeg ikke liker? Det gror godt selv om det regner – det kommer jeg ikke utenom. Når jeg tenker meg om liker jeg hagearbeid.

Men hva gjør jeg i dag? Hva skal jeg ta meg til inne? Husarbeid er et alternativ, men det er jeg allergisk mot, så det er vel like greit at jeg setter meg med i godstolen. Eller? Men da er det vel noen som reagerer. Trenger jeg å si hvem?

Det er en grå dag. Skyene henger der regntunge, og tåken siger inn fjorden. Måkene skriker, og et turistskip siger inn fjorden. Det forsvinner inn i tåkeheimen. De stakkars turistene er nok skuffet. De høye tindene er borte – skjult av det grå teppet. For noen dager siden var det så vakkert.

En annen verden – det virker i alle fall slik. Men ingen kan gjøre noe med det. Været lever sitt eget liv. Naturen gir oss spenningen. Men turistene er sikkert skuffet, der de siger inn fjorden på en stille grå fjord som virker syk.

Kanskje det letter? Kanskje sollyset bryter den grå tilværelsen? Det er ikke sikkert, men man kan jo håpe.

Det er grønt. Omgivelsene har fått sommerdrakten, og våren
er over. Dagene er lange, og man kan høre fuglene synge selv om klokka er langt
over midnatt. Deilig. Så utrolig deilig. Det er knapt mann finner de rette
ordene.

Morgenene er lyse, og det er lett å våkne for å gjøre dagens
gjøremål, eller sitte med en kaffekopp, mens blikket fanger opp solen som
stiger opp i øst. Da er livet godt. Alt er godt. Fuglene har unger i redene
sine, og stolte foreldre strever med å fange nok mat til de skrikende nøstene
som piper med sine små struper.

Gresset på jordene vaier i den svale brise. Det er ikke
lenge før bonden kan slå, og sikre mat til dyra når vinteren er over. Det er
sommer. En ny tid kommer. Noen få uker før sola snur, og det går mot mørkere
tider. Men det tenker man ikke på nå. Nå skal man nyte de lyse dagene i fulle
drag. Leve i nuet, og føle de lyse dagene som gir kroppen livskraft.

Plutselig bryter solen gjennom skydekket, gjennom mørke og regntunge skyer. Det minner oss om en kommende sommer er på vei. Med ett forandrer omgivelsene seg. Det skjer et lite under.

Forsommeren skaper kontraster. De hvite snøflekkene i fjellene bryter med den grønne dalbunnen. Den grå fjorden blir mørkegrønn, og den blå himmelen speiler seg i vannet uten bølger.

Det blir poesi av slikt. Ord og bilder skapes i tankene, negativitet blir byttet ut med positivitet. Man blir dratt inn i en tilværelse der alle utfordringer i livet blir lettere å takle. Alt som er håpløst blir glemt, og solen skaper glede.

Men ingen dager er like, men alle har like mange timer, minutter, sekunder, og tid vi ikke kan måle. Det er slik, og vil alltid være det. Vi må like det selv om vi vil det eller ikke. Ingen kan forandre det dagen tilbyr, men alt kan vinkles til det positive selv om dagene er regntunge og grå.

Her var det mange klisjeér. Det trenger vi for å overleve. Sette ord på live. Bruke bilder, metaforer for å gjøre dagene enklere å takle. Det skal være slik.

I morgen skal jeg begynne et nytt og bedre liv – ja, leve sunnere. Spise sunn mat, legge meg tidlig, bruke mindre penger på ting og tang jeg ikke trenger. Jeg skal rett og slett snu livet på hodet – eller rettere sagt: bruke hodet.

Men så tenker jeg meg godt om. Gidder jeg det? Vil jeg bruke tid og ressurser på å kjempe meg gjennom en forandret hverdag, hvor nye rutiner må gjennomføres? Jeg psyker meg opp og går til sengs med store planer for morgendagen. Dette skal gjennomføres!

Natten er historie – dagen er et faktum Jeg står på badet og ser speilbildet mitt. En trøtt type som er lik den jeg så dagen før. En trøtt kropp som strever med å komme i en tilstand man kan leve med resten av dagen.

Jeg hater morgenen. Stå opp klokken seks hver dag for å gjøre det som kreves – tjene noen kroner, så det er mulig å betale de hersens regningene innen forfallsdatoen. Jeg ser et uttrykk i ansiktet som ikke er forberedt på total forandring, og finner ut at det å utsette planene er kanskje det beste. Jeg gir opp – kapitulerer for overmakten – den overmakten som sier meg at alt skal være som før. Ingen forandring trengs.

Jeg smaker på den tanken. Den er god. Nå trenger jeg ikke å bekymre med for det strevsomme livet som egentlig skulle starte i dag. Jeg har ikke dårlig samvittighet en gang – i alle fall ikke nå. Jeg er for trøtt til det.

Det ble ikke mange timene i natt. Fem timer er alt for lite. Men hva skal man gjøre da? Jeg er jo et utpreget B-menneske som liker å utsette søvnen til etter midnatt. Det er ikke noe å gjøre med, selv om noen sier det.

De har sikkert rett, men det vil jeg ikke tenke på – tørr ikke tenke på det.

Jeg kjenner at søvnen holder på å slippe taket, og går ned på kjøkkenet for å hive innpå ett par brødskiver. Mat må man jo ha uansett, selv om kroppen helst ville ha unngått det. Må man så må man.

Så kom tankene. De lure tankene som smyger seg inn i tilværelsen. De tankene kalles bekymringer, og dukker opp når noe skal skje. Noe man ikke aner utfallet av. Det er umulig å stoppe bekymringen selv om det kanskje ikke er noen grunn til å kjenne på den følelsen.

Men den dukker opp til stadighet, og helst om kvelden når man skal finne roen. Det slår aldri feil. Hva skjer i morgen? – eller i overmorgen? – eller kanskje om ett år? Tankene spinner rundt et fiktivt problem som kanskje ikke er der, eller ett som man kan løse uten bekymringer.

Det er da så vanskelig å vite? Finnes det ikke en fasit på hvordan bekymringer skal bekjempes? Fjerne dem fra jordens overflate for alltid? Slike ønsketenkninger er rene drømmen. Hvis alle ble fjernet ville livet vært mye enklere å leve.

Sånn er det ikke. Sånn blir det ikke. Vi må leve med dem – prøve å takle dem på best mulig måte, slik at følelsen av tilfredshet igjen blir opprettet. Lett er det ikke, men man kan jo saktens håpe.

Enkelte dager er blottet for ideer. Det er helt tomt, og det hjelper heller ikke å vri hjernen til det ytterste. Ingenting kommer uansett. Da kan man spørre seg: Hvorfor er enkelte dager blottet for det meste? Humør, ideer, overskudd, og alt det andre vi vil fylle hverdagen med?

Dagene er like lange. De må fylles med noe fornuftig, og målet er å legge seg om kvelden å tenke: I dag har det vært en begivenhetsrik dag. Det er vi higer etter – jobber for å oppnå.

Men så kommer nedturene. Dager som man helst skulle ha vært foruten. De dagene som kunne ha vært visket ut, glemt, begravet for alltid.

Det er rart å tenke på det, men vi trenger også de dagene. De dagene vi kan tenke på, som er fulle av oppgaver, kreativitet, som er vellykkede. De tomme er til for at vi skal føle forandring i hverdagen.

De føles meningsløse, og de ér det. Så kan de tomme dagene bare komme. De skaper et perspektiv, et livsløp hvor ingen dager er like, og alt kan skje. Det gjør livet spennende. Det forstår vi fullt og helt når vi forstår oss selv – ja, ser alt livet kan by på det meste. Negative og positive opplevelser går hånd i hånd, og vi aksepterer det. Men det er ikke enkelt å gjennomføre det i praksis.

Men livet går uansett videre med sine dager; der alt forandrer seg time for time.

En ny dag er en realitet. Regnet faller tungt fra skyer som strever med å holde seg i luften. Alt er stille, bare en kråke høres fra skogbrynet. Natten har vært kald, og temperaturmåleren viser knapt fire grader. Det er ikke noe som minner om vår, bortsett fra at kråka henter kvister til redet sitt i toppen på furua.

Jeg tenker på de dagene som har vært. De vakre dagene da solen varmet, og man følte at det virkelig var vår. Jeg ser at det har falt nysnø på fjelltoppene. Vårstemningen er knust, tatt av den sure vinden fra vest.

Når jeg tenker etter var det slik i fjor også. Den samme skuffelsen, snøen i fjellene, og de regntunge skyene som seg inn fra vest.

«Det finns ikke dårlig vær men dårlige klær» klinger i ørene på meg. Det er underbevisstheten som råder meg å slutte klagingen. Hva er det godt for? Absolutt ingenting. Det er slik, og det kommer sikkert flere slike dager. Jeg drikker kaffen min og tenker: Livet er godt.