Dagene går. Omgivelsene forandres. Noe skjer, noe er nytt. Tankene blir lyse, livet er lettere å leve, og dagene avsluttes med en lys kveld. Det er ikke tilfeldig – det skjer, slik det alltid har gjort.

Så kan man lure. Hvorfor er det slik? Hvem har skapt dette? Er det ved en tilfeldighet, eller finnes det en logisk forklaing som den menneskelige hjerne greier å forstå? – ja sette ord på?

Hvorfor må vi tenke logisk bestandig? Kan vi ikke godta at det er slik? Om naturen selv har skapt alt, eller om en høyere makt har lagt alt til rette for alt liv. Noen sier at det er en mening med alt. Er det det? Er det logisk å tenke slik?

Vi må ha svar på spørsmålene, men må innse at der kommer vi til kort. Men håpet ligger der. Kanskje vi får svaret en vakker vårdag? Kanske vi har fått svaret uten at vi har oppdaget det?

Kanskje svarene kommer med den varme vårbrisen? Det er nok det enkleste svaret.

Det grønne gresset beveger seg i den svale vinden. Det er ikke mange dagene siden verden omkring ble vårgrønn. Varmen fikk naturen til å eksplodere. Uten en lyd skjedde det underet som skjer hvert år. Det underet som ikke gir lyd fra seg, men eksploderer i farger.

Er det rart man kan bli poetisk, når naturen forandrer seg slik den gjør? Med en total metamorfose (som betyr forvandling) blir tanken på at livet får en ny vending sterk, og kroppen reagerer deretter. Den spirer – får knopper som trekker til seg sollys, og fotosyntesen er i gang. En urgammel kraft som må komme hvis livet skal føres videre.

Nye sider i livets dagbok er skrevet. Våren er et nytt kapittel som snart er ferdig, og sommeren får pennen. Men la oss nyte øyeblikket. La oss se livet bli skapt av jordens og solens livskraft. Sommeren kommer tidsnok, og da tenker man tilbake på våren som var – tenker at den gikk så alt for fort.

Egentlig gjør den ikke det, men det kan virke slik. Verden går med samme hastighet rundt solen, og universets klokke tikker med de samme sekundene, minuttene, og timene, som da alt startet. Hvor lenge det er siden? Tja, si det?

Så blar man om til en blank side i dagboka, og lurer på hva som skal stå der. Hva man har opplevd som kan settes ord på. Enkelte dager er det enkelt, andre er vanskeligere å sette ord på. Men de er der et sted – det er bare å finne dem. Enkelt er det ikke, men kanskje våren kan være til hjelp?

Tenk på det når søvnen har sluppet taket, og man opplever at solen skinner inn gjennom soveromsvinduet, mens den svale brisen får de tynne gardinene til å danse. Da er det kanskje lettere å finne de rette ordene.

Dagen er over, og mørket har fått overtaket. Tanken på en ny dag gjør sitt til at jeg ikke får sove. Det er som om noe sier meg at de mulighetene jeg hadde i dag – ja, det jeg ikke fikk gjort aldri blir realisert, og forsvinner for alltid. Det virker skremmende, selv om jeg ser med positive øyne mot morgendagen.

Det er sent. Vinden har blåst fra seg. En ugle uler fra skogbrynet, og forsterker bevisstheten av natt. Den mørke natten får tankene til å vokse. De kommer til overflaten når dagens rutiner har reist i forveien, for å møte den nye dagen. Tankene bobler opp fra tankedypet langt der inne i underbevisstheten.

Ettertanken har våknet til liv. Hva har jeg fått gjort i dag? Var det meningsfylt, eller meningsløst? Skulle jeg ha gjort noe annerledes, eller var det bra det jeg gjorde? Jeg tenker på hva mine omgivelser kan ha sett. Ble de menneskene rundt meg fornøyd, eller er det noen som er skuffet over mine valg?

Er det noen jeg har gledet uten at jeg vet om det? Den tanken plager meg, og det gjør ikke saken bedre. Søvnen holder seg på trygg avstand. Hvorfor kan jeg ikke tenke slik om dagen? Da hadde det vært så mye lettere å få ro om kvelden, og søvnløse netter hadde aldri forekommet.

Når jeg tenker meg om; er det bra at tankene kommer. De må jo komme til overflaten én eller annen gang – fra det ubevisste landet langt der nede i tankehavet.

Det regner på taket, og det høres ut som om tusner små føtter tripper lett på den sorte takpappen. Klokken er tolv – alt er mørkt. Da er det lett at tankene tar over. Man blir tatt med til en drømmeverden der virkeligheten blir snudd på hodet. Det logiske blir ulogisk, ulykke blir lykke, ønsker går i oppfyllelse, og alle de andre opplevelsene vi ønsker oss.

Om natten skjer det: Da går drømmene i oppfyllelse noen timer, men virkeligheten blir igjen en realitet, og den store skuffelsen er et faktum. Hvorfor må jeg våkne midt i en scene jeg alltid har drømt om? Det er urettferdig!

Hva må jeg gjøre? Jo, godta det – svelge skuffelsen med hud og hår, å leve i den nådeløse virkeligheten jeg har fått utdelt.

Regnet trommer på taket. Det er ikke små føtter som danser, men en våt virkelighet i april. Mørket er her – om noen timer er det lyst, og de tankene jeg har i dette øyeblikk er borte – helt til neste natt er et faktum.

Så blir det plutselig stille. De små føttene har sluttet å danse. Stillheten er støyende, og søvnen føler seg utilpass. Det er lenge til lyset avdekker en verden som begynner å bli grønn. Våkner til liv. Vekker de tankene som har sovet hele vinteren – de lyse tankene.

Tanken gjør meg rolig. Minuttene går mot en ny dag, men enda er alt mørkt. Regnet har sluttet å dynke jorden med vann som sikkert har reist langt. Jeg snur meg og ser lyset fra gangen gjennom nøkkelhullet.

Hvorfor står jeg ikke opp? Det virker så meningsløst at man skal ligge her og tenker på alt som ikke skal tenkes i en sådan stund. Nåtid og fortid smelter sammen i livets smeltedigel.

Vannet ligger som små innsjøer på markene, og telen under vil ikke helt slippe taket. Måkene har funnet ut at våren har gitt dem den store oppgaven å føre slekten videre, og skriker i vill ekstase. Hegren sitter og hviler på ett ben på en stein i strandkanten. Den ser at vårsolen sender sine første stråler over snødekte fjell i øst.

En fiskebåt sklir sakte ut fjorden og etterlater seg små bølger. Det er som om måkene vet at det ikke er noe mat å få før den kommer tilbake, og svømmer rolig på den blanke fjorden.

Morgenen er lys, og jeg kan høre bekkene av smeltet snø synge sin vårsang. Jeg innser det: Den siste snøen har falt denne vinteren – forhåpentligvis. Det er som om kroppen våkner etter en lang vinterdvale, og begynner å spire. Ja, et håp om at sommervarmen skal gjøre drømmene til virkelighet.

Slik er det hver vår så lenge jeg kan huske. En urgammel tanke som får meg til å smile.

Drømmer jeg? Jeg må klype meg i armen. Ja, det må være slik selv om jeg kjenner smerten. Skal jeg tro på at dette er noe jeg opplever i våken tilstand akkurat nå? Oppleve de drømmene som er drømt gjennom en lang vinter, da kulden forfrøs de positive tankene?

Ja, jeg opplever underet. Våren har fått et godt tak, og snøen er forvandlet til vann som finner veien til havet i form av frådende bekker og elver. Det er en villskap – en ekstatisk feiring – en oppstandelse som skjer hvert år, og er like fasinerende.

En varm vårvind fører med seg lukten av våt jord. Det pirrer i nesebordene, og hjernen har tatt signalene. En ny årstid er skapt. Den årstiden vi har ventet på i en liten evighet. Den evigheten er nå over, og humøret stiger i gradene. Hvorfor er vinteren så lang, mens sommeren fyker avgårde i en forferdelig fart?

Nei, la oss ikke tenke på det nå, men nyte våren og det den har å by på. La oss bruke alle sansene vi har for å oppdage underet.

Det er tidlig morgen. Fjorden ligger dernsom et speil av vann, og den bleke vårsolen ser de små krusningene på den blanke vannflaten. Tanken om at en ny årstid er i emning gjør noe med tilværelsen. Når alt blir lyst, varmt, og hjorten slipper å grave etter mat på jordene i lavlandet.

Tenker hjorten slik mens den speider utover landskapet som våkner fra vinterdvalen? Begynner troen på livet å finne veien tilbake til livet etter en hard vinter? Tenker fuglene det samme, og forbereder seg på å føre slekten videre?

Lyset fra morgensolen reflekteres i den hvite snøen, men greier ikke å varme opp den klare morgenlufta. Men den er der – våren. Den kjemper mot vinteren som er gammel og svak. Med de siste kreftene kjemper den, men må innse nederlaget. Om noen dager har den tapt, og må flykte.

Livskraften suges opp i de nakne greinene på de lengtende bjørkene i skogholtet. Livet får fritt spillerom. Med sin kreativitet maler våren omgivelsene grønne. Livets farge.

Det høres en trommende lyd av regnet som pisker mot taket, mens vinden lager en ulende lyd. Jeg går mot hovedveien der bilene suser forbi. De har det travelt, og ansiktsuttrykkene viser at de har det travelt. Klokken er halv åtte en mandags morgen. Jeg kjenner at søvnen ikke har sluppet taket.

Hvorfor? spør jeg meg selv. Er det nødvendig å begynne dagen så tidlig? Hvorfor kan jeg ikke følge min biologiske klokke? Den klokken som er min, bare min? Jeg ergrer meg over at det vi kaller «morgen» er så forbasket tidlig, og stemplingsuret venter utolmodig på timekortet mitt.

Hvorfor må B- mennesker bli utsatt for slike umenneskelige tilstander? Hvem har kommet på at vi må begynne så tidlig på morgenen? Hjernen gisper etter luft – strever med å holde fokus.

Endelig kommer bussen, men det er for sent. Dunnjakken har trukket til seg et tonn med vann, og humøret er ikke slik det var i går. Men jeg prøver å vinkle det mot noe positivt. Det finnes vel andre som har det verre. Det er vel en måte å forsvare seg på, så morgenen ikke blir for lang.

Det lukter surt av den fuktigheten som de stakkars passasjerene har tatt med seg inn i bussen, og vinduene er dekket av dugg. Kanskje det ikke er så galt allikevel? Veien var stengt i natt. Et ras tok med seg jord og stein på sin ferd ned fjellsiden. Det hadde kanskje ikke vært så dumt med litt ensomhet noen dager. Det må jeg jo regne med når vestlandsværet viser seg fra sin verste side.

Sitte hjemme og hører naturkreftene herje. Tenke på at det kunne ha vært verre. Japans befolkning har opplevd det. Da bli dette en dråpe i havet bokstavelig talt.

Regnet fosser ned når jeg forlater den varme bussen. Det var bra jeg ikke valgte paraply. Da hadde vel dagen startet litt for dramatisk – selv om den bare kostet hundre kroner. Det er da penger det også.

Våren har faktisk fått et lite overtak, og vårtegnene står i kø. Alt i naturen forbereder seg på en ny årstid. Tankegangen til oss mennesker får en ny dimensjon. Dagene blir lengre, og det er lettere å komme seg ut av senga. I det hele tatt; livet er mye lettere å leve. Man våkner fra vinterdvalen.

Det føles som om man har sovet hele vinteren, slår opp øynene, ser seg rundt, og konkluderer med at nå starter livet på nytt.

Tankene blir mer kreativ. Man finner ut at livet begynner nå, og glemmer de mørke dagene. Sletter dem fra hukommelsen. Prøver å utradere de negative tankene, i takt med en døgnrytme som passer de lange lyse dagene. Kvinnedagen i seg selv er jo et vårtegn.