Solen skinner ute. De tørre gule høstbladene rasler i vinden. De fleste ligger på bakken. Bare noen få er igjen på den vinterklare eika i parken midt i byen. På den brune benken sitter en gammel mann og mater duene. Han har en bredbremmet hatt og en grå frakk slik moten var på femtitallet. Det er som om tiden har stått stille her i parken. De gamle eikene er sikkert like gammel som parken, byen, ja kanskje landet.

Den lille spiren overlevde kanskje et vikingslag som sto akkurat her utenfor de få husene som ble til en by på femtenhundretallet. Er det ikke rart? Vi mennesker lever bare noen tiår, mens eiketrær kan bli mange hundre år, ja, opptil tusen år? Det er ikke til å tro. Den gamle mannen blir bare en liten unge i forhold, selv om han sikkert er rundt nitti.

Duene sluker de tørre brødsmulene den gamle kaster til dem. Det er hobbyen hans. Hver dag til samme tid setter han seg på den brune benken under eiketreet, i den samme hatten, frakken, og den brune papirposen med brødsmuler.
Hvor han bor? Det er ikke godt å si, men sikkert ikke langt unna. Han er dårlig til bens, og den svarte stokken med det lille sølvhodet på grepet ligger på plenen ved siden av benken.

Den milde brisen minner ikke om at det faktisk er slutten av oktober, og solen varmer faktisk litt, selv om den henger lavt på himmelen. Det eneste som minner om høst er den nakne eika og de gule bladene.

Knitringen fra de tørre bladene overdøver lydene fra byen. Bare den øredøvende sirenen fra en sykebil kan høres. Her har naturen overtaket – tiden har overtaket. Det er som om tiden har stått stille i tusen år. Bare den gamle mannen på benken kan tidsbestemme øyeblikket.

Det kommer gående ei kvinne med en barnevogn på grusveien som går gjennom parken. Hun går sakte og har sikkert et hav av tid. Barnet gråter. Hun stanser ved benken på den andre siden av grusveien ikke langt unna benken til den gamle mannen. Hun setter seg, løfter barnet ut av barnevogna, og legger det til brystet. Det blir stille. Bare vinden og bladene høres.

Den gamle mannen ser mot dem. Minnene fra gamle dager strømmer på. Han minnes leken, den første kjærligheten, og kvinnen han var gift med i femti år. Han savner henne, men har blitt vant med det. Nå har han duene og benken. Det er nok for han.

Det går en liten evighet. Kvinnen legger barnet i vognen og triller videre. Nå siter han alene med minnene, duene, og den tomme brødposen. Han bretter posen og legger den i lomma på den grå frakken. Griper den svarte stokken med sølvhodet på grepet, reiser seg og går i retning byen.

Han vasser i de gule bladene fra eikene. Han har god tid, et hav av tid. Når den tar slutt vet han ikke, men tar øyeblikket slik det er.

Det er sent. Alt er stille. Jeg sitter i den lille stua og hører på den dyrebare stillheten. Det er så vakkert – ja, stillheten er faktisk vakker. Den smyger seg rundt i mørket, og hvisker ømme ord inn i øret mitt. Kanskje stillheten er ei kvinne? Kanskje hun ser meg nå – her jeg sitter alene i den mørke stua?

Jeg ser ut av vinduet. Kanskje får jeg et glimt av henne, der hun smyger seg blant trærne i skogholtet? Det er der hjorten bruker å gresse når mørket har falt på.  Kanskje de ser henne og føler seg trygge? Månen lager ei gul stripe på fjorden, og et stearinlys lyser i et vindu i et lite hus nede ved fjorden på den andre siden av dalen. Stillhetens lys. Jeg kan skimte en skikkelse stå i vinduet. Ja, da er det noen som gjør det samme som meg – ser mot skogholtet. Hvor er hun? Jeg kan jo høre henne? Hun synger en duett sammen med bruset fra fjordens bølgesus. Ja, jeg hører godt.

Jeg setter meg ned i sofaen som er vendt mot det store stuevinduet. Det er så godt. Jeg merker at freden er total. jeg vil ikke legge meg – jeg kan ikke. Dette må jeg oppleve, ja, nyte hvert et sekund. Jeg ser mot vinduet, og oppdager at lyset i det andre huset er slukket. Skikkelsen er borte. Hvorfor gi opp nå? Kanskje hun kommer ut fra skyggene og viser seg for meg i sin hvite silkekjole?

Det er som om tiden står stille, men det gjør den ikke. Jeg kan høre den gamle bestefarsklokka tikke sine evige sekunder. Natten er enda ung. Månen har så vidt begynt sin ferd.

Ola gikk mot dyret. Det lå der urørlig. Forlatt denne verden av ei kule i hjerte. Én hjort mindre. Men den døde ikke forgjeves.

Han tenkte på den tiden som var før han flyttet ut av byen. En annen verden. Han kunne ikke helt forstå hvorfor det var han som hadde opplevd alt ingen skal oppleve. Verden er grusom – nådeløs.

Hjorten hadde ingen bekymringer da den levde. Den var til, og det var den eneste oppgaven.

Han tenkte slik. Ola flådde dyret og dro det ned til bilen som sto parkert ved veien. Solen sendte sine første stråler utover et høstgult landskap.

Det går en liten evighet – i alle fall føles det slik. Jeg ser mot byen der lysene, bilene, og livet fortsetter ufortrødent videre. Kan det ikke stoppe litt?- ja, ta en pause fra alt samme? Kan ikke Gud stoppe tiden slik at vi mennesker kan tenke på hva vi gjør her?

Jeg tenker på en bok jeg leste for noen år tilbake. Jeg husker ikke hva den het, men handlingen foregikk en gang i framtiden, der en forsker hadde utviklet et instrument til å stoppe tiden, skru den tilbake, eller fremover. Kunne ikke det være greit? Gjøre ting på en annen måte, slik at utfallet får et annet utfall?

Bitterheten kaster seg over meg igjen, som den har gjort så mange ganger. Det er så sykt! Hvorfor tenke slik? Tiden kan ingen gjøre noe med, og jeg er her på den mørke kirkegården.

Det sitter en vakker pike ved siden av meg. Hun er sikkert ikke mer enn atten år. Hun ser på meg med sitt unge blikk. Hun smiler til meg. Jeg smiler tilbake. Det lyse lange håret bølger nedover skulderen, og den solbrune huden gjør det enda lysere. Jeg greier ikke å ta blikket bort fra henne, og blir nesten redd. Det er jo et hav av år mellom oss.

Hun ser på meg igjen med to granskende øyne. Hva vil hun med blikket sitt? Hvorfor ser hun på meg. Jeg tenker tilbake på den tiden da jeg var atten. Jeg har ikke glemt den tiden. Det var en god tid. En tid da jeg skulle lære hvordan livet skulle leves. En ukjent verden jeg ikke visste noe om. Jeg skulle forelske meg – føle at kjærligheten skapte en ny dimensjon. Kjenne på noe jeg ikke har kjente før. Ømme blikk, naken hud, og ord jeg ikke har tatt i min munn.

Men nå kjenner jeg til alt sammen. Jeg har opplevd det, og godtar at den tiden aldri kommer igjen. Godtar at kroppen og tankene har forandret seg med den nådeløse tiden.
Hvorfor ser hun på meg og smiler sitt unge smil? Hva ser hun i øynene mine? Kanskje hun ser noe jeg ikke ser? Jeg skyver den tanken til siden og ser ut av vinduet der landskapet forsvinner bak meg sammen med tiden.

Om noen minutter ankommer toget Oppdal stasjon. Hun reiser seg, og spør meg: ”Kan du hjelpe meg med bagen min? – den er så tung.” Jeg våkner fra transen. ”Selvfølgelig” sier jeg, og hjelper henne. Jeg kan kjenne den søte parfymen som minner meg om henne jeg elsket for mange tiår siden.

”Takk skal du ha” sier hun og smiler. Plutselig gir hun meg en klem. ”Du er snill.” Toget stopper og hun går av. Hun forsvinner ut av mitt liv for å skape sitt eget. Kanskje hun skal besøke sin store kjærlighet? Kanskje hun har en som venter på henne der ute på perrongen?

Jeg må videre i mitt liv. Møte min verden slik den er. Men jeg kommer aldri til å glemme hennes blikk.

Hun så ut av vinduet. Det regnet kraftig, og vinden ulte. Regnet pisket på vinduene som vendte mot vest. Det gamle murhuset hadde tålt mang en storm. Lyset fra fyrlykten kastet stråler mot storhavet – inn i de mørke regntunge skyene som seg innover mot land. Hun tenkte på de der hjemme. Hvorfor måtte hun være alene på det hersens fyret?

Hun hatet det inderlig, men hva kunne hun gjøre? Ingenting. Det hadde vært uvær i mange dager nå, og hun var værfast. Egentlig skulle hun ha vært hjemme nå, men det var umulig.
Ola skulle bare inn til fastlandet en tur for å kjøpe mer proviant. Heldigvis hadde han kommet frem til det lille fiskeværet da uværet satte inn. Det var en mager trøst. Han hadde ringt henne, og sagt at alt var bra.

Ensomheten plaget henne. Hun hadde aldri likt seg ute på fyret, men hva kunne hun gjøre? Ola var jo fyrvokter. Det hadde han vært helt siden han var atten. Faren var stolt av han, og sa at det var bra at sønnen ville ta over ”gjerningen” som han kalte det. Fyrvoktere vokser jo ikke på trær.
Vinden økte i styrke. Kjempebølge slo mot klippene, og sjøsprøyten gjorde vinduene matte av salt. Fyret sto helt ytterst på klippen som stupte førti meter rett ned i det frådende havet. Hvorfor måtte de bygge det akkurat der? Kunne de ikke ha bygd det lengre inn på den lille øya?

Hun fattet det ikke. Det hvite stearinlyset på kjøkkenbordet blafret. De hadde sagt at vinduene skulle skiftes ut, men det hadde ikke blitt gjort. Hun kunne kjenne den kalde trekken som var blandet med lukten av sjø. Hun hadde likt den men nå hatet hun alt som hadde med sjø og gjøre.

Jeg vil ikke tenke på det, men kan ikke la være. Det er som om den tragiske dagen var i går. Jeg må overbevise meg selv om at det er det ikke. Men jeg greier det ikke. Jeg makter ikke tanken på at hun er borte for alltid.

Det duskregner, og en fuktig bris kommer inn fra vest. Men det er som om kvelden står stille. Minuttene, sekundene, ja, tiden har stoppet. Universets evige klokke har tatt en pause. Det føles slik, men det er ikke som jeg tror. Tiden går videre.

Frykten for å sove kommer. Da kommer de samme bildene, det samme senarioet. Kysset, ulykken, og døden. Kanskje den er befriende? Kanskje det ikke finnes minner på den andre siden? – hvis det finnes noen.

Jeg trodde ikke på sånt før. Jeg trodde på det jeg så, kunne føle. Men nå vet jeg ikke. Livets spørsmål brydde meg ikke. Jeg så henne i kveld, men det er sikkert underbevisstheten som vil det, som tror at hun er sammen med meg i kveld. Men hvorfor kommer hun til meg på en kirkegård?

Jeg ser mot den opplyste kirken, og får med ett følelsen av ro. Jeg godtar at tiden går videre. Den løper ikke fra meg, den er her og nå. Den tar meg med videre på en reise mot et mål: Befrielsen. Jeg godtar spørsmålene som det ikke er svar på. Kanskje de kommer en dag? – men det er ikke det viktigste.

Jeg hører vinden, men den er ikke så mystisk lenger. Den skal være her. Det er en del av livet. Flammen i den lille gravlykten blafrer. Det er som om den vil si meg noe – om livet.