Hvis man roper ut sine meninger fra et lite bygdesamfunn med det målet å overbevise de som bestemmer til å forstå at det ikke er størrelsen det kommer an på; men helheten, hva skjer da?

Da er det kanskje størrelsen det kommer an på når det kommer til stykket. Norge trenger ikke små bygder lenger, men skal integrere de små samfunnene inn i en større helhet. Før het det «by og land, hand i hand.» Har det uttrykket utspilt sin rolle? Det virker som om byhånda ypper til strid mot landhånda som gjør sitt ytterste for å holde hodet over vannet med de gjenværende ressurser bygda har.

Små kommuner blir tvunget til å legge ned skoler og barnehager til færre enheter, fordi makteliten ikke forstår at det tross alt er forskjell på by og land. Det går utover de små bygdene som er avhengig av de tilbudene de har. Forsvinner de, forsvinner også grunnlaget for videre utvikling.

Hvis man roper i skogen, får man svar? Det er slik mange i bygdene føler når ønsket om å beholde viktige institusjoner blir lagt fram for øvrigheten, men ikke blir hørt. De små overkjøres av de store.

Hvis bygdene skal holde på bygdefolket og vokse, må det være attraktivt å flytte fra by til bygd. Slik situasjonen er nå, er det mange som nøler. Hvor er den store fristende gulrota? Fortært av bompenger, dårlig kollektivtilbud, eiendomsskatt, og skolenedleggelser.

Et tankekors: Hva skjer med turismen hvis bygdene avfolkes? Alt gror igjen, kulturlandskapet forsvinner, og motivene alle vil ta bilder av finnes kun i historiebøkene og på gamle prospektkort. Det er sjeldent at man får svar hvis man roper i skogen, men forhåpentligvis får man det i rådhusets korridorer.