Stasjonen var forlatt, ingen skulle reise så seint. Jeg satt på en benk og så mot de høye snødekkede fjellene. Vinteren hadde ikke sluppet taket, men noe sa meg at en ny årstid var på gang. Jeg ville oppleve det det som ikke var opplevd, noe som skulle åpenbare seg når jeg kom fram.

Fjellene skulle forsvinne i det fjerne, landskapet forandres. Fra en kald vinter; til en varm vinter. Men enda var det mange timer til omgivelsene ville kjærtegne min kalde kropp, en kropp som lengtet etter varme. Jeg ventet på at toget skulle bevege seg opp den trange dalen, bort fra den virkeligheten jeg kjente. Bort fra det normale, trygge, skremmende.

Jeg kjente ei stille ro av synet av de tomme benkene på stasjonen. Ingen andre hadde tenkt seg å ta den lange reisen, ingen skulle sette seg i den varme kupeen, se landskapet forsvinne, følge elva opp den dype dalen, mot viddene der de høye fjellene ikke er spisse og mektige.

Det var rart. Minuttene vandret av gårde, sekundene kom, ble til minutter. De tomme benkene tørstet etter mennesker, etter noen som kunne gi dem ei oppgave. Men det var sikkert for seint. Ingen andre skulle reise, bare jeg måtte fjerne meg fra de dagene som kom i den virkeligheten jeg hadde levd i. Gjorde det, tok steget, pisket meg til det. Måtte innrømme at jeg overgikk meg selv, noe drev meg, men viste ikke hva det var. En skrekkblandet fryd som herjet med meg.

Én time til, seksti små minutter til toget gikk. En dråpe i en evig virkelighet. Alt skulle forandre seg, en uvirkelig virkelighet måtte oppleves. Metamorfosen, forandringens reise mot det ukjente.

Noen brøt stillheten. Det gikk i døra, et menneske, en kvinne. Hun så på meg, og satte seg på benken ved siden av. ”Hvor skal du” sa hun og smilte til meg. ”Marbella” sa jeg. ”Hvor er det?” Jeg så på henne og svarte, nesten hviskende; ”i Spania”. Igjen smilte hun. ”Kan jeg få bli med?” Jeg skvatt til da hun sa det…