Hun så på meg. Vi var alene i baren. Det var seint, og de fleste hadde gått hjem, bare vi satt der. Hun smilte som om Afrodite satt ved siden av meg, men det gjorde hun ikke. Det var Monika som smilte. Jeg likte det smilet, jeg likte det brune lange håret som krøllet seg nedover et vakkert ansikt med to dype brune øyne som sugde ut min sjel. Jeg ville tro det, og det kunne ikke være tvil. Hun ville ha meg. Hun ville ikke ha en drink til, men gå. Greide jeg det? Jeg hadde aldri blitt med ei jente med hjem, men nå var det virkelighet. Jeg hadde drømt, men det ble med det. Men hun ville det, strøk meg over låret. Jeg kjente det strømte av lyst, ung lyst som ville ut, og hun smilte.

”Vi går nå” sa hun og smilte det smilet jeg likte, det fristende smilet, det forførende. Vi gikk ut av baren, det var kaldt, høsten hadde fått et godt grep, og gule blader svevde fra de store lønnetrærne ved kirka ikke langt unna. Jeg hatet høsten, men så også det vakre, det makabre, den metamorfosen som holdt på å forandre meg. Men nå var hun der, smilte til meg. Vi gikk til leiligheten min. Den lå i andre etasje ett par kilometer fra sentrum. Jeg hadde ikke drukket for mye, jeg klarte å holde denne verdenen jeg levde i som den var. Og hun smilte til meg da vi kom inn i den lille stua. Jeg hadde jo ikke så god råd, men jeg kunne mestre dette.

”Skal vi ta en drink” spurte jeg, men hun gikk inn på badet uten å svare. Hun viste nok at jeg hadde fått nok. Hun tok seg av meg. Jeg var i hennes makt nå, og ville det. Jeg satte meg i den lille sofaen som vendte mot vinduet. Det sto ei stor bjørk rett utenfor vinduet som holdt på å dø. Bladene dalte mot bakken i den kalde nattebrisen. Skulle jeg? Nei det skulle jeg ikke. Den ølen sto seg til lørdagen. Jeg talte de gule bladene som falt mykt mot bakken, de seilte mot døden, mot forråtnelsen, men det var slik det skulle være. Det blinket fra det høye tårnet med restauranten som gikk rundt. Der satt sikkert resten av gjengen. Men der ville jeg ikke være. Det gikk en lang evighet. ”Holder du på å sovne?” Jeg skvatt til – ”nei” jeg tenkte bare.

Der sto hun naken. Jeg skvatt til. Hun sto der som den Afrodite jeg hadde ønsket hun var. Det var hun.