Jeg tvinger meg
til å se ut
mellom regndråpene
er det tørt
der vinden ikke tar
er det stille
Når får jeg plass
mellom regndråpene
og kan vandre
der vinden ikke blåser
Danser med vinden
Det er mørkt ute selv om det er midt på dagen. Vinden uler rundt hushjørnene, liker ikke den lyden. Det er som om huset klager, at det ikke liker slikt vær, at regnet presser seg inn mellom treplankene. Snøen har forsvunnet det siste døgnet, vinter ble til høst, og gir fra seg den fuktige lukten av en årstid som egentlig er over.
Men nå er den her igjen, vinteren har trukket seg tilbake, sugd bort av de kraftige lavtrykkene som raser inn fra vest. Egentlig har det sin sjarm når vinden treffer husveggene, og det knaker når kraftige vindkast får treet til å bevege seg. Det er som om huset lever, danser med vinden, kaster seg ut i naturens ville dans. Det har stått den av før, og det gjør det sikkert nå også, selv om det synger sin klagesang i vindkastene.
Ser ut av vinduet der de store bjørkene bøyer seg i den kraftige vinden. Det er som om de kneler for naturens høye makt, viser sin underdanighet, vil ikke gi opp men vise sin underlegenhet, stahet. De har jo stått der lenge. Flere stormer har prøvd å knekke de før men ikke greid det. De har knelt og tryglet, de har blitt hørt.
Men mørket kommer sigende, vinden pisker mot rutene, og bjørkene forsvinner inn i stormens mørke favntak, men lysene i stua brenner, et trygt lys, et lys som har noe godt med seg, som hvisker at det kommer lysere tider, hvor stormene har stilnet, og den stille fjorden er badet i sollys.
Sjakkstinens
Det er ikke enkelt å konsentrere seg når TV´n står på, der to personer sitter og flytter noen svarte og hvite brikker. Det er krig, strategi, og hjernecellene knaker intenst. Rive seg løs fra skjermen er håpløs, kommentarer om hvem som kan vinne, hvem som har den beste strategien.
Det er ikke hver dag at sjakk vises på norsk TV, at folk skipper skole og jobb for å oppleve to tenkende mennesker som har hjerner de færreste har. Et nytt ord er skapt; ”sjakkstinenser”. Er det rart når NRK viser sjakk i over sjakk i nitti timer? Man kan jo bli hekta av mindre – i positiv forstand.
Det er krig, en krig der ingen dør, bare slått ut, sliten hjerne, drukket flere liter juice, høy slipsfaktor, og høflige håndtrykk. Det er en verden som er langt unna vi som lever her på bjerget – en verden med snø og vinter, der kampen for tilværelsen har vært viktigst. Konger og dronninger hadde tid, men bonden måtte dyrke mat for at de geistlige kunne tenke ut den strategien som skulle til for å vinne slaget.
Men det er jo morsomt at nordmenn og kvinner sitter klistret til flatskjermene. Det har jo aldri skjedd før. Da er det bare én ting å si: Sjakk matt!
Vinterlys
Ser ut i natten
snø
kvit snø
skjuler høsten
skjuler mørket
sender reflekser
mot stjernene
Stormflo
Av og til er vi misfornøyd med tilværelsen. Alt er galt, og kunne tenkt oss å være et annet sted enn man er. Reise dit pepper´n gror. Glemme at det som er her, glemme virkelighetens handlinger. Men er vi ikke heldige som har denne virkeligheten, uten å bekymre oss over at vi risikerer å bli drept fordi vi lever i en del av verden som tar menneskeverdet seriøst? Vi får mat hver dag, har et samfunn som fanger opp de fleste av oss når alt går på tverke.
Vi har ikke de naturkatastrofene som vi ser andre steder i verden. Syklonen som herjet Filippinene, der titalls mennesker omkom. Er vi ikke heldige her, som slipper de lidelsene, selv om vi må betale noen kroner i skatt og TV-lisens, et helsevesen som ikke koster, selv om helsekøen er der, har vi det ikke bra? Vi kan klage over det meste, men glemmer at det er andre som ikke gjør det, som har mindre enn oss, som ikke får det de trenger, og blir husløse når naturen viser seg fra sin grusomste side.
Det er lett å si at vi har det forferdelig når andre sulter, er husløse, blir drept på grunn av livssyn, politiske fanger som sitter i fengsel fordi de har en annen mening enn makthaverne.
Vi er heldig, men klager. Ser på livet som en vane, et onde som vi ikke er fornøyd med, og skriver om den minste ting i avisa, på sosiale media, og andre plasser man kan ytre seg. Men vi har det jo bra selv om høststormene raser har vi det bra. Det er de som har opplevd verre ting, men det er lett å klage.
Så jeg klager over de som klager. Sender en tanke til de som lider.
Overkommelig virkelighet
Det er vel slik det skal være. Noe som ses i det fjerne, noe som ikke kan ses i et vindu, men i en tanke. Når mørket kommer, er alt der, men det ses ikke, men er der, i alt det mørke. Lyset kommer, og avdekker. Da er ikke alt så skremmende. Men å akseptere realitetene er ikke enkelt, men gjør det, gjøre det enkelt, gjøre det slik at virkeligheten er til å leve med er overkommelig.
Men å gå mot en tid man ikke kjenner er ikke lett, et fall kan føles utrolig vondt, så fryktelig smertefullt. Alt faller i grus. Det kjente blir ukjent, det lette blir vanskelig i en virkelig man ikke kjenner, men må godta for ikke å gå til grunne. Men det vil jo helst gå bra, det må det. Virkeligheten kan ikke forandres. Den er der, vil alltid være der.
Det er ikke bare bilder av virkeligheten vi ser, ikke bruddstykker, men hele. Gjør den overkommelig. Kaste seg ut på virkeligheten strøm og la seg bli revet med, ikke kjemp imot, men bli med, nyt tilværelsen som den er. Noe kan være vanskelig, noe lett, men det er overkommelig.
Vent
Går
mot døren
mot verden
Så er jeg der
eller kanskje ikke
men går
venter
på et liv
som er der
som venter
på meg
Afrodite Fra romanen «Natteravnene» Råtekst
Hun så på meg. Vi var alene i baren. Det var seint, og de fleste hadde gått hjem, bare vi satt der. Hun smilte som om Afrodite satt ved siden av meg, men det gjorde hun ikke. Det var Monika som smilte. Jeg likte det smilet, jeg likte det brune lange håret som krøllet seg nedover et vakkert ansikt med to dype brune øyne som sugde ut min sjel. Jeg ville tro det, og det kunne ikke være tvil. Hun ville ha meg. Hun ville ikke ha en drink til, men gå. Greide jeg det? Jeg hadde aldri blitt med ei jente med hjem, men nå var det virkelighet. Jeg hadde drømt, men det ble med det. Men hun ville det, strøk meg over låret. Jeg kjente det strømte av lyst, ung lyst som ville ut, og hun smilte.
”Vi går nå” sa hun og smilte det smilet jeg likte, det fristende smilet, det forførende. Vi gikk ut av baren, det var kaldt, høsten hadde fått et godt grep, og gule blader svevde fra de store lønnetrærne ved kirka ikke langt unna. Jeg hatet høsten, men så også det vakre, det makabre, den metamorfosen som holdt på å forandre meg. Men nå var hun der, smilte til meg. Vi gikk til leiligheten min. Den lå i andre etasje ett par kilometer fra sentrum. Jeg hadde ikke drukket for mye, jeg klarte å holde denne verdenen jeg levde i som den var. Og hun smilte til meg da vi kom inn i den lille stua. Jeg hadde jo ikke så god råd, men jeg kunne mestre dette.
”Skal vi ta en drink” spurte jeg, men hun gikk inn på badet uten å svare. Hun viste nok at jeg hadde fått nok. Hun tok seg av meg. Jeg var i hennes makt nå, og ville det. Jeg satte meg i den lille sofaen som vendte mot vinduet. Det sto ei stor bjørk rett utenfor vinduet som holdt på å dø. Bladene dalte mot bakken i den kalde nattebrisen. Skulle jeg? Nei det skulle jeg ikke. Den ølen sto seg til lørdagen. Jeg talte de gule bladene som falt mykt mot bakken, de seilte mot døden, mot forråtnelsen, men det var slik det skulle være. Det blinket fra det høye tårnet med restauranten som gikk rundt. Der satt sikkert resten av gjengen. Men der ville jeg ikke være. Det gikk en lang evighet. ”Holder du på å sovne?” Jeg skvatt til – ”nei” jeg tenkte bare.
Der sto hun naken. Jeg skvatt til. Hun sto der som den Afrodite jeg hadde ønsket hun var. Det var hun.
Framover
Da er det vel på tide å gå videre, strekke seg etter noe mer enn det som er gjort. Men noe er vel gjort, noe er vel skrevets seg inn i historien, skrevet seg inn i bevisstheten. Blir aldri glemt, blir ikke skremt av tidens endeløse tikking mot det ukjente. Men dagene går, alt forandrer seg. Vi forandrer oss hver dag, tiden former dagene.
Vi tenker på det som kommer, det som kunne ha kommet, men gjorde det ikke. Litt trist, men ser det som en del av livet, en form for håp om at det vi gjør er riktige. Det vi gjorde er der, blottet for hele verden, for universets evighet, nei, det er ikke sant. Evigheten har ikke noe skyldt i det, det er sekundene, det som er nå.
Vi må ikke sitte å vente på noe som ikke kommer, men gå videre mot det som skal komme, det vi skal oppleve. Det som ikke trekker oss ned i håpløshetens mørke favn. Se noen sekunder framover, nyt.
Spekteret
Så kom alt på én gang. Det var som om høsten gikk over til vinter på noen sekunder, sluddet falt tungt ned på et høstgult jorde. Høsten holdt på å dø. De blytunge skyene sendte sin tunge last mot jorden, alt mørknet. Men med ett skjedde et lite under.
Solen brøt igjennom alt det grå, sendte sine stråler mot jorden, lammet vinteren, sendte sitt fargespekter mot en høsttung jord. Alt livnet til igjen, i alle fall for ei stund. Men det føltes som om det var en evighet.
Bloggen til Arvid Hernæs 