De grå skydottene svever over den blå himmelen. De smelter sammen, blir ei stor sky som plutselig dekker den varme sola, og lufta blir kald,  skygger av skyer beveger seg på fjellet med den hvite snøen liggende langt ned i fjellsiden. Der er det vinter.

Det er vår og vinteren har endelig trukket seg tilbake. De unge bladene på de store bjørkene beveger seg svakt i den kjølige vårvinden. Enda har ikke våren fått skikkelig tak. Jeg arbeider ikke, det er noe som holder meg tilbake, og ser ned på den oppslåtte PC-en. Den er ikke rørt på flere dager, det klør i fingrene, men det vil seg ikke. Noe holder meg tilbake.

Det er som om tastaturet er glovarmt og er redd for å berøre dem, kjenne smerte. Smerte har jeg fått nok av, en indre smerte som tyter ut. En smerte jeg ikke forstår, men er der. Jeg hører hun stønner av smerte fra soverommet. Det er nok over snart.

Snart blir hun fri smertene, dødsangsten, fortvilelsen over at det ikke er noe håp lengre. Hun hadde det, hun hadde håpet, men nå er det borte. Legene har sagt at hun hadde toppen noen måneder kanskje dager igjen. Hun kan ikke pines slik? Hvorfor blir hun ikke hentet av døden jeg ikke vet hvem er.

Jeg setter meg på sengen hennes, tar den klamme hånden hennes. Hun smiler til meg. Jeg kysser pannen hennes. Vi sier ingenting, ser på hverandre, ser inn i sjelens speil. Prøver finne svarene som er så vanskelig å finne, forstå. Et sted må de jo være, der de rette spørsmålene blir stilt. Men det vet jeg ingenting om nå. Hun skal dø, jeg skal leve. Jeg forbanner tiden, Gud, og det jeg ikke forstår.

Jeg måtte tåle det, men jeg kjente at alt veltet ut. En materie som spredde seg,  med en sykdom jeg ikke vil godta. Den var der, og jeg kan ikke nekte for noen ting. Det er ikke sånn at jeg ikke gjorde noe med det, men jeg ville ikke godta det. Det bare var sånn – eller var det det?

 Livet er ikke «en dans på roser» – det var sikkert bare noe jeg trodde. Livet var slik jeg levde da, og ingen kunne frata meg gleden… eller? Sånn gikk dagene, eller gjorde de det?

Det var som om jeg gikk i en lags transe – en verden jeg ikke kunne takle. Men jeg måtte det. Kunne jo ikke noe for det. Instinktet som fikk meg til å leve – Det som ikke var logisk der og da. Jeg forsøkte og greide det: Jeg greide reisen til mitt innerste. Fant ut at det var enkelt å komme seg ut igjen, men enkelt var det ikke. Fortiden tok meg igjen, men jeg kunne ikke gjøre noe med det.

Angsten kunne ha tatt meg, men det gjorde den ikke. Den kunne ikke det. Den måtte forsvinne en eller annen gang. Og det gjorde den. Hvordan skulle jeg takle mine omgivelser?  Hvordan skulle jeg forholde meg til de som ikke godtok min væremåte? Jeg kunne jo ikke få angst av den grunn – kunne ikke legge meg ned å dø. Livet var alt for verdifullt til at jeg kunne oppgi det.

Da var det bare å godta de harde fakta: Livet er enkelt bare man takler virkeligheten. Bare man ser at alt har en inngang og utgang. For det har livet. Men enkelt er det ikke. Det er bare å godta det. Sånn går dagene.

Det var sikkert banalt å si det, men det var sant – tror jeg.