Så ligger man i sengen for å sove noen timer. Noen timer med ro før neste dags jobb er et faktum. De timene går fort. Sekundene tikker avgårde, og natten blir kortere for hvert minutt som går. Klokken skaper en viss angst for at morgenen kan bli tung. Tyngre enn man ønsker. Det er som om lærdommen ikke har hatt noen virkning. Hvor enkelt er det ikke å legge seg under dyna, og slippe det sanne marerittet hver morgen?

Det skal være lett i teorien, men det er så absolutt ikke lett. Men man må jo gjennomføre det. Kaste seg ut av sengen ett kvarter for seint, og at dusjen må skippes. Så stuper man ut skitten og utilfreds, mens sulten gnager. Matpakken ligger igjen hjemme, selv om den var smurt kvelden før etter alle kunstens regler.

Nei, det er ikke enkelt å sovne med disse tankene i hodet. Sette liv og helse på spill bare fordi man må opp kvart på seks, og at bussen går klokken seks. Hvem har fortjent dette? Hvorfor må mennesker med godt sovehjerte gjennomgå dette dag ut og dag inn fem dager i uka?

Det er ikke rart man legger seg seint. Man må jo forberede seg til neste dag. Psyke seg opp for å greie oppgaven. Da er det bare å si: God morgen – etter hvert. Det er jo noen timer igjen å sove.

Dagen er over. Det er mørkt. August er snart over. Utrolig hvor fort den har gått. Nå er den snart over, og sommeren er på hell. Det er så rart hvordan dagene går om sommeren. Vi venter på at solen skal gjøre dagene lyse og varme. Vi teller dem. To fine dager denne uken. Hvor mange blir det i de neste ukene? Slik tenker vi, og vips, så er sommeren over, og sommerferien er historie. Alt starter på nytt.

Feriepengene er for lengst brukt opp, og nå er det bare å brette opp ermene slik at man opptjener neste års feriepenger. Sånn går dagene. Ferien er over – det er det ingenting å gjøre noe med

Kanskje det ikke er så farlig? Kanskje det er like greit å komme i vanlig gjenge igjen? Ja, slik at man kan glede seg til neste års herlige sommerferie? Selv om høststormene er like rundt hjørnet kan vi jo tenke på det som kommer? Eller på de få dagene med finvær vi fikk oppleve? Det er i alle fall ingen vits i å surmule, og grave seg ned. Det er livet for kort til.

Verden stopper opp. Minutter føles som timer, timer som dager, og dagene blir en liten evighet. Ingenting skjer. Man sitter der passiv og prøver å tenke kreativt på hva dagen skal fylles med for at den skal bli meningsfull.

Ingenting skjer. ”Det er sunt å kjede seg fordi det blir så bedre etterpå” er det noen som sier. Det utsagnet er det vanskelig å tro på. Hvem i all verden kan mene noe slikt, når man sitter der uten tiltakslyst og ser tomt ut i luften, mens hjernen vrir seg for å finne på noe fornuftig å ta seg til?

Det virker idiotisk. Det virker helt meningsløst å kjede seg, selv om noen sier det er sundt. Mange gjør det, og mange kommer til å kjede seg i all framtid. Men det er vel ingen trøst når man sitter der og tvinner fingre, mens blikket ser ut i tomme luften.

Kanskje det er like greit å legge seg? Sove bort dagen, så man kan håpe på at det blir bedre når man våkner? Eller hjelper det å gå seg en tur? Sette seg på et svaberg å se utover fjorden, mens man fundere på hva som skjer neste dag? – eller noen timer for den saks skyld.

Er det ikke rart? Når man sitter der på svaberget gjør man faktisk noe – ja, uten at man tenker over det.

Så er denne dagen over. Mange dager har gått. Faktisk så mange dager at vi ikke kan fatte det. En liten uendelighet av dager, timer, minutter, og de korte sekundene. Vi kan høre dem tikke. De små sekundene tikker – blir til de dagene vi ikke kan telle.

Et menneskeliv blir bare ett sekund i den enorme mengden tid vi ikke kan måle. Det er ikke til å fatte, men det er slik. Tiden går ufortrødent videre. Den stopper ikke. Den nøler ikke, men tikker videre mot den uvisse fremtid vi vet er der.

Fins det ingen fasit? Fins det ingen metode til å få svar på hvor lenge tiden varer? Når det siste sekundet har tikket, og tiden opphører? Når den siste dagen ender, og neste uendelighet starter?

Nei, la oss ikke tenke på det. Tenk på det som er nå, og hvordan tiden blir brukt for å få en meningsfull tilværelse. La tiden gå slik den har gått i den lille evigheten som har vært. Det tikker sikkert en liten evighet med sekunder etter at dette er skrevet, men det tenker vi Ikke på. De kommer enten vi vil det eller ei.

Vi vil at alt skal leve evig, men hvor lang er evigheten?

Så er ferien over, og den er historie som alle de andre sommerferiene. Den første arbeidsdagen er et faktum. De dagene man kunne ligge lenge er definitivt over, og kroppen vil slettes ikke lystre vekkerklokka som durer i vei klokken halv sju. Det er umenneskelig!De deilige feriedagene tar brått slutt, og den nådeløse hverdagen sender en kropp i feriemodus ut til ulvene. Men hva kam man gjøre? Jo, godta de harde realiteter – kaste seg ut i det og godta den normale hverdagen.

Men vi liker det ikke. De ukene gikk jo så alt for fort. Hvorfor måtte de det? Tre fire uker virker som en liten evighet, men man finner fort ut at de raser av gårde. Før man vet ordet av det; er den første arbeidsdagen etter ferien et faktum.Da føler man at sommerferien er over før den har startet på alvor. Det spiller ingen rolle hvor mange uker man har. Hva er tre-fire uker i den store sammenhengen? En dråpe i havet, som er borte før kroppen har forstått at den faktisk har ferie.Nei, nå må vi slutte å være så negative. Vi har det jo godt i forholdt til hvordan de hadde før i verden. For hundre år siden var fire ukers ferie en uoppnåelig drøm, og feriepengene var ikke oppfunnet enda.

Da er det kanskje ikke så galt allikevel – eller?