Det er kveld. Vinden tar tak i vestveggen på det lille huset ved fjorden. Det knaker. Duren av naturkreftene får alt til å bevege seg.

De høstkledde trærne bøyer seg i vindkastene, og stormen kler av grenene fargedrakten, som til slutt spriker nakne mot den gråsvarte himmelen. De ser ut som tynne fingre som ber sin siste bønn før alt er over.

Det nakne treet ser bladene bli blåst av gårde, begynne reisen dit vinden ikke tar, og legger seg som et teppe på ukjente marker.

De skal bli til nytt liv, bli til jord. Høstens landskap dør, men skaper noe som kommer, når solen og varmen får overtaket. Startskuddet går når jorden igjen er der våren er.

Det er nesten som et eventyr. Høstfargene blir sterkere for hver dag som går. Naturen forbereder seg til vinteren nok en gang, og vi undres over livet som trekkes tilbake gjennom planter og trærs blodårer, ned til røttene, og går i dvale.

Det er vakkert, samtidig vemodig. Tankene går mot den årstiden som kommer, når de fargerike bladene er historie, og den første snøen legger seg. Det er slik livets syklus er.

Da går tankene automatisk mot det som kommer, og det kaller vi håp. Et håp om å få oppleve en årstid som spirer på nytt. Men først må vi gjennom det som naturen gir oss.

Det er høst, og dagene blir kortere for hver dag som går. Solen skinner lavt på himmelen. Snart forsvinner den bak de høye fjelltoppene. Den går i dvale.

Trærne mister sin grønne farge, og erstattes av høstfarger. De forbereder seg på søvnen som kommer hvert år.

Sommeren gikk jo så fort. Vi tenker at sommeren ikke ble som forventet. Alt for mye regn og vind – ja, slik vi tenker hvert år når sommeren forlater oss.

Men er det så rart at vi tenker slik? Sommeren varer jo ikke så lenge som vi helst skulle ønske. Da er det vel lov til å klage.

Sommeren er uansett over. Vi kan ikke gripe inn for å forlenge den. Jorden går uforstyrret i bane rundt solen, og vi må være med på den ferden.

Så da får vi ta det som kommer. Vi har ikke noe valg. Strengt tatt så er vel ikke jordens ferd rundt solen og årstidene det verste. Det er vel andre ting å bekymre seg for på vår lille klode.

Er dagene helt like? Den ene går i samme tog som de neste. Føyer seg inn i rekka av en samling av monotone timer. Noen vil påstå at vi trenger forandring – gjøre ting på en annen måte, realisere drømmer man har hatt lenge. Kanskje det er svaret, eller er det noe annet som må til?

Gi forandringen et fast grep. Gå mot noe nytt, kjenne på livets mange farger, smaker, gleder, sorger. Blir det ikke nok forandring av det? Vi trenger kanskje ikke mer. Vi må bare innse at det er forandring nok.

Vi blir vel aldri helt fornøyd. Må strekke seg mot noe uoppnåelig, som få har mulighet til å oppnå.

Det er jo greit å være fornøyd med tingenes tilstand. Kjenne at livet ikke trenger å by på ting man ikke kan eller vil oppnå. En enkel leveregel – en regel som skaper ro i sinnet, gjør plass for tanker og kreative løsninger. Vanskeligere er det ikke. Men man må kaste seg ut i det, ut i det med et positivt sinn. Først da kan livet skape nye muligheter man ikke trodde fantes.