Det går mot kveld, og skyggene er lange. Timene teller lysets siste åndedrag. Natten er i ferd med å feste et mildt grep. Den stille freden går i dvale, og den livsglade fuglesangen har stilnet. Bare kveldsbrisen synger en stille sang fra den mørke skogen. To hjorter beiter i skogbrynet og sprinter inn mellom trærne når de ser meg, inn i nattens usynlige favn.

Jeg tenker på de som er borte. Bortført fra livet, røvet av urettferdigheten. Det siste penselstrøket er gjort. Det uferdige bildet blir aldri fullført. Så alt for tidlig legges livets pensel ned, og det uferdige bildet blir hengt opp i sorgen og savnets galleri, sammen med de andre uferdige.

Hvorfor må jeg besøke det nå? Jeg er ikke forberedt på det, men vet jeg må. Det er ikke til å unngå. Se bildet henge der – uferdig, men med så vakre farger. Det må vel være trøsten. De blir de gode minnene. Minnene som hjelper mot alt som ikke vil oppleves.

Jeg ser mot himmelen der stjernene har våknet. Én av dem lyser sterkere. Jeg vet at det er hun som la ned penselen og reiste til det landet der bildene blir fullførte.

Men nå er jeg her, og gaven jeg har fått er livets hjerteslag. De gir meg kraft til å leve – male mitt livsbilde med de fargene jeg har fått. Om det blir ferdig vet jeg ikke, men troen har jeg. Om noen timer er stjernen borte, skjult av dagen, lyset, og alt det jeg skal gjøre. Men den er der, og skal være der, slik som sorgen og savnet.

Jeg kysser dagen velkommen mens jeg ser fargene formes av min pensel.