Jeg ser livet komme imot meg, men plutselig er det borte. Hvor ble det av? Hvorfor varte det ikke så lenge som jeg ville?

Det ebbet ut, forsvant inn i evigheten. Forsvant inn dit ingen har vært. Så kommer dagen etter, når alt er over, og sorgen begynner å gråte. Den sørger over noe som ingen forstår.

Men er det så galt å dø? Er det så vanskelig å se livet gå over til noe annet? Noe lyst, noe som ikke kan måles i sorg? Men urettferdig er det, og logikken forsvinner inn i tåken av sorg.

Men vi som er igjen, vi som lengter etter sorgens svar, må nok sørge for å finne det. Dette er tanken som ingen kan svare på, men trøsten er der, og den kan ingen stjele.