Det kunne vært dagen
dagen som begynte
begynte med ingenting
sluttet med akt
Den startet
med lysets hastighet
alt var mulig
med overbevisende hurtighet
Visjonene beveger seg
mot livets kildesprang
vil noe
ikke gir opp
Noen tror
noen vil
selv da starter alt på nytt
i livets sirkeldans
Jeg ser spor i snøen
fra mennesker
som ikke er der
ikke nå
men da
De var der
når sporene ble til
et avtrykk
et minne
fra en opplevd fortid
En dag smelter de
de viskes ut
av jordens forvandling
til en ny tid
hvor spor ikke ses
Av og til er vi misfornøyd med tilværelsen. Alt er galt, og kunne tenkt oss å være et annet sted enn man er. Reise dit pepper´n gror. Glemme at det som er her, glemme virkelighetens handlinger. Men er vi ikke heldige som har denne virkeligheten, uten å bekymre oss over at vi risikerer å bli drept fordi vi lever i en del av verden som tar menneskeverdet seriøst? Vi får mat hver dag, har et samfunn som fanger opp de fleste av oss når alt går på tverke.
Vi har ikke de naturkatastrofene som vi ser andre steder i verden. Syklonen som herjet Filippinene, der titalls mennesker omkom. Er vi ikke heldige her, som slipper de lidelsene, selv om vi må betale noen kroner i skatt og TV-lisens, et helsevesen som ikke koster, selv om helsekøen er der, har vi det ikke bra? Vi kan klage over det meste, men glemmer at det er andre som ikke gjør det, som har mindre enn oss, som ikke får det de trenger, og blir husløse når naturen viser seg fra sin grusomste side.
Det er lett å si at vi har det forferdelig når andre sulter, er husløse, blir drept på grunn av livssyn, politiske fanger som sitter i fengsel fordi de har en annen mening enn makthaverne.
Vi er heldig, men klager. Ser på livet som en vane, et onde som vi ikke er fornøyd med, og skriver om den minste ting i avisa, på sosiale media, og andre plasser man kan ytre seg. Men vi har det jo bra selv om høststormene raser har vi det bra. Det er de som har opplevd verre ting, men det er lett å klage.
Så jeg klager over de som klager. Sender en tanke til de som lider.
Det er slik jeg må starte, med ingenting. Alt ligger der i det andre tankerommet jeg enda ikke har vært i, men jeg skal dit når uværet har gitt seg. Når vinden har spaknet, og havet har rast fra seg. Da skal jeg dit.
Men ikke før, jeg må vente, se livet rase fra seg, se tiden tikke videre mot den ukjente fremtiden. Mot det livet etter stormen og regnet. Mot alt som ikke er opplevd, men kommer.
Hvor er det? Hvor renner elva ut i det stille havet som ikke raser, som ikke hisses opp av stormer og orkaner? Jeg vil finne det ut, reise, lete etter spor som fører meg dit.
Men nå er jeg her, kjenner natten raser fra seg, og spakner når dagen tar over om noen timer. Men det er ikke nå. Nå raser natten, kjemper mot høstens kalde vinder. Den gir ikke opp, ikke enda.
Horisonten forsvant, naturen fjernet den, destruerte den gule solen, men som en siste krampetrekning malte den himmelen rød.
Fjorden lå der stille, ventet på at kvelden skulle sluke skyggene, farge vannet med nattens mørke farger, gjøre den usynlig for øyne som ikke likte den, som lengtet etter dagen.
Den lever, men natten må komme så den får kvile, til alt starter på nytt, og lyset igjen gir fjorden liv.
Livet er her, men hvor lenge vil det lyse over oss, så vi kan se solen som speiler seg i den blanke fjorden, drukner i horisonten, farger skyene røde, og forsvinner?
Det kan skje om noen sekunder, minutter, dager, år – ja kanskje skjer det når en liten evighet er gått? Eller skjer det når denne setningen er skrevet?
Ingen vet, ingen skal det, men sånn er livet, døden, den vi ikke ta for gitt, den som vi alle må møte. Men det vet vi ikke. Nå er dagen her, om noen timer kommer kvelden, som vi kan møte, helt til vi må godta en annen tilværelse, der dagen kanskje varer evig.
en resursside om kreativ skriving
Bloggen til Arvid Hernæs 