Stjernene blinker fra en sort himmel. Evigheten kan ses i det mørke, og alt går mot noe lyst, noe trygt, noe som kan virke som kan takles. En stjerne lyser sterkere – Nordstjernen, Stjernen som har vist veien for alle sjøfarere, eventyrere, og tiden i alle tider.

Natten vandrer videre, vandere mot en ny dag, som ikke ser seg tilbake, ser mot en soloppgang der framme. Langt for oss, men ikke for tiden. Den går mot vår, mot den tiden vi elsker. Men nå ser vi mot stjernene. Kanskje et stjerneskudd seiler over himmelen, og viser oss de drømmene vi ønsker? 

Et nytt år er gitt oss, solen har snudd og vandrer mot oss igjen. Stiger på himmelen, hever seg over den mørke årstiden, kveler den, gir den en sakte død, mens vi våkner til liv. Nordstjernen blekner, men den er der, bak det lyse.