Jeg ser opp mot de høye fjellene, tåka skurer fjellsidene og skjuler de høye toppene, skjuler snøen, det mektige. Alt er forandret. I går skinte sola, en havørn ble jaget av skrikende måker, den blå himmelen farget fjorden blå. I dag er den grå, ugjestmild, kald, og bølgene slår inn mot den regnvåte stranda.

Ingen brenner bål, bare den sorte flekken av forkullet ved minner meg på at noen har vært der. Alt er forandret. Måkene sitter på svaberget, venter på at båtene kommer fra havet med fangsten. De sitter der, speider.

Jeg tenker på det som var. I går varmet sola, i dag kjenner jeg regnet renne nedover ansiktet mitt, ser det våte gresset, og vannet som trenger igjennom joggeskoene. Men det gjør ikke noe. Solen er jo der, over skyene går den vestover, forsvinner ned i vest slik den gjør hver dag, slik den gjort til alle tider, slik den skal gjøre til den siste dagen er over.

Men det tenker jeg ikke på, ikke nå. Det er sikkert lenge til, håper jeg. Men nå er alt forandret, dagen er ikke slik den var i går, det gjør ikke noe. Kanskje sola skinner i morgen? Men det kan jeg ikke vite, og skal ikke vite det heller. Men uansett er alt forandret, men tanken er der.