Tidsklemme | Bloggen til Arvid Hernæs

Tenk om døgnet stopper opp, ingen kommer, timene stanser, verden tar en pause, vil ikke snurre rundt selv lengre. Stopper sin bane rundt sola, og hele universet tar en pause. Tidsklemma opphører, vi slipper å se på klokka, den har stoppa, sluttet og bevege seg. Hva gjør vi da? Dag blir ikke natt, natt ikke dag.

Kanskje tiden stopper midt på natten, dagen kommer ikke, sola står ikke opp i øst, går ikke ned i vest. Da får vi en velfortjent hvil, tidsklemma opphører, vi går i dvale, vente på at tiden igjen skal bevege seg så solen står opp, og skyene blir malt røde. Noen blir født, mens andre dør, blir borte, satt fri fra tiden. Livet går videre, livet skrumper inn, går mot det vi ikke vet noe om. Kanskje starter en ny tid en plass der tiden ikke er oppfunnet.

Da har vi muligheten til å tenke tilbake på da tiden stoppet, natten var sval og mørk, varmen fra de blafrende stearinlysene skape ro i sjela som trengte det så sårt. Ingen døde, ingen startet livet.

Det skjer ikke, jorden beveger seg rundt solen, skaper årstider, kulde, varme. Den snurrer rundt seg selv, skaper natt og dag, stjerner, måne og sol. Skyene kommer inn fra vest, høst går mot vinter.

Men det går an å stoppe den, sette seg ned, glemme den, se på naturen som ikke tenker tid, men er.

Da var det gjort, men det tok tid. Alt tar tid i dag, når man ikke vil at det skal gjøre det. Kan ta hele dagen, kan oppleves som bortkastet, men det er ikke det, det føles bare slik. Men dagen går, så alt for fort. Plutselig er den over. Dagen med det fine været er over, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Håper det blir annerledes i morgen, så jeg kan gjøre det jeg skal gjøre, og at været er like bra.

Men det trenger ikke bli slik. Været kan jo vise seg fra sin verste side, men det håper jeg ikke. Jeg vil ikke kaste bort flere dager slik som i dag. Nå skinner sola, jeg kjenner varmen spre seg i kroppen, det er vår, slik som det skal være. Bjørka står der grønn, den drikker sollys med sine unge blader. Endelig kan jeg nyte underet . Det er jo der, rundt meg, over meg, ja, over alt.

Så er det bare og håpe at alt blir slik i morgen, at været viser seg fra sin beste side. Men hvorfor prate om morgendagen, jeg har jo mye av dagen igjen? En tanke sier meg at det ikke er slik.