Sitter stille, hører elvas kåte vårlyd der den raser ned fjellsiden, og ender i den stille fjorden. Kaffekoppen er snart tom, og jeg vurderer å fylle den igjen, lytte til fuglene som leker i trærne.

Det er en urgammel lek, nye generasjoner livskraftige fugler kan fly gjennom et landskap som snart smaker av sommer. Men en kald trekk smyger seg rundt hushjørnet til den lille butikken, og jeg går inn for å fylle kaffekoppen. Sommeren lar vente på seg.

En liten kaffekopp, benken, og fuglene i trærne. Det som virker så ubetydelig blir så universelt. Selv på en benk i ei bygd mellom høye fjell; skapes noe nytt.

Solen skinner, en svak vind trekker inn fra vest. Det grønnes, bjørkene har våknet til liv, og hestehovens gule blomster presser seg opp der man ikke skulle tro at noe kan gro. Men livet har begynt. Livskraftens årstid avdekker små og store undre.

Noen barn leker i i fjæra, utforsker alt det som skjer når våren fjernet all snøen. Det er nesten uvirkelig, men det skjer hvert år, til samme tid. Det er nesten slik at vi ikke er forbredt på forandringen – ja, at vi tror at den ikke kommer nå; men snart.

Det er kanskje greit at den kommer uten at vi tror det, at vinteren plutselig er over. At barn ser det yrende livet under steinene i fjæra, at sjøørreten trekker inn mot kysten for å feite seg opp, hagemøblene, grillene, og den gamle dama som som sitter i solveggen og leses dagens avis.

Det har skjedd.