Det å leve; er å se seg selv i et større perspektiv. Grip dagen – føl den. De timene vi har er en gave, der minuttene, sekundene, timene, raser i en fart vi ikke aner konsekvensene av. Så kan vi se livet, døden, og alt som eksisterer. Men det viktigste av alt er livet. Det er her og nå. Noe vi kan føle, ja kjenne på kroppen.

Vi må bruke sansene våre, ikke lukke oss inne i en tilværelse der omgivelsene er stengt ute, og inntrykkene svever forbi uten at vi merker det. Da har vi tapt – overlatt livet til andre som har forstått meningen.

Dagen i dag kommer aldri igjen, og alt innholdet blir med på ferden til landet vi ikke kan nå.  Vi vet at det eksisterer – skimte det bak ryggen vår. Så går dagene – sakte, og noen ganger er de over før vi aner det. Hva gjør vi, så de ikke blir meningsløse? Så vi kan legge bak oss dager som var meningsfylte?