Dagen i dag
kan være den siste
men den lever
til timene er omme
Dagen i dag
er begynnelsen
på en ny
som kommer
av seg selv
Grip den
med en hånd
som leter
etter den neste
Dagen i dag
kan være den siste
men den lever
til timene er omme
Dagen i dag
er begynnelsen
på en ny
som kommer
av seg selv
Grip den
med en hånd
som leter
etter den neste
En ny dag er en realitet. Regnet faller tungt fra skyer som strever med å holde seg i luften. Alt er stille, bare en kråke høres fra skogbrynet. Natten har vært kald, og temperaturmåleren viser knapt fire grader. Det er ikke noe som minner om vår, bortsett fra at kråka henter kvister til redet sitt i toppen på furua.
Jeg tenker på de dagene som har vært. De vakre dagene da solen varmet, og man følte at det virkelig var vår. Jeg ser at det har falt nysnø på fjelltoppene. Vårstemningen er knust, tatt av den sure vinden fra vest.
Når jeg tenker etter var det slik i fjor også. Den samme skuffelsen, snøen i fjellene, og de regntunge skyene som seg inn fra vest.
«Det finns ikke dårlig vær men dårlige klær» klinger i ørene på meg. Det er underbevisstheten som råder meg å slutte klagingen. Hva er det godt for? Absolutt ingenting. Det er slik, og det kommer sikkert flere slike dager. Jeg drikker kaffen min og tenker: Livet er godt.
Det å leve; er å se seg selv i et større perspektiv. Grip dagen – føl den. De timene vi har er en gave, der minuttene, sekundene, timene, raser i en fart vi ikke aner konsekvensene av. Så kan vi se livet, døden, og alt som eksisterer. Men det viktigste av alt er livet. Det er her og nå. Noe vi kan føle, ja kjenne på kroppen.
Vi må bruke sansene våre, ikke lukke oss inne i en tilværelse der omgivelsene er stengt ute, og inntrykkene svever forbi uten at vi merker det. Da har vi tapt – overlatt livet til andre som har forstått meningen.
Dagen i dag kommer aldri igjen, og alt innholdet blir med på ferden til landet vi ikke kan nå. Vi vet at det eksisterer – skimte det bak ryggen vår. Så går dagene – sakte, og noen ganger er de over før vi aner det. Hva gjør vi, så de ikke blir meningsløse? Så vi kan legge bak oss dager som var meningsfylte?
En stille verden
speiler seg
i glasset
fra vannets blanke øye
Ingening sies
ingenting høres
bare suset
fra hviskende trær
bryter stillheten
Så ses lyset
fra evighetens klokke
som vil være med
på livsspillet
en resursside om kreativ skriving