Det er helt ufattelig. Hvordan kan noe slikt skje?  Slikt skjer jo i andre land, og ikke i Norge? Men nå har det skjedd. Mange unge liv er revet bort – hardt og brutalt. Det er få ord som kan beskrive den tragedie som utspilte seg på Utøya den 22 juli, der ungdom skulle glede seg over det demokratiet vi lever i. Det fredelige landet som innlemmer alle, uansett hudfarge, politisk ståsted, og tro.

Onde krefter ville det ikke slik. Plutselig var tragedien et faktum. Bomben gikk av i hjertet av demokratiet vårt, og unge mennesker ble massakrert. Det er en ufattelig tragedie. En tragedie som hører hjemme i en virkelighetsfjern skrekkhistorie.Hvorfor må det skje? Hvorfor må vi oppleve det som ikke skal oppleves? Det kommer som et sjokk. Det er ikke til å tro. De handlingene skjer jo ikke her – ikke i lille Norge. Andre land har opplevd det, men vi skulle jo ikke oppleve dette. Det ligger ikke i vår natur. Vi skal ikke være voldelige. Vi driver ikke med terror. Men nå har det skjedd. En av våre egne utførte en handling som er helt uvirkelig.

En bombe sprenges i hjertet av Norge. Ungdommer som skal føre det norske demokratiet videre blir utradert. Tenk; han er en av oss? Hvordan kan et menneske gjøre noe slikt mot sitt eget folk? Ja, et folk som vil skape et land hvor alle kjemper for å respekterer hverandre? Slike mennesker vil drepe tanken om at alle skal leve sammen, selv om vi har ulike meninger om hvordan landet vårt skal styres. Drepe demokratiet. Drepe den friheten vi har til å mene noe.

Dagen i dag er resten av mitt liv. Det er ingen vei tilbake. Jeg må videre – alle må videre. Gå veien inn i en uviss fremtid. Vi vet ikke hva den bringer, men ser bare konturene – et omrisse av hva som skjer.

Hvordan kan vi leve i en verden som er i konstant forandring? Jo, følge med den når tiden raser avgårde, og det er bare så vidt vi greier å følge den? Alt beveger seg mot den fremtiden vi ikke vet noe om.

Men ingen kan forutse alt selv om noen tror det. Plutselig kan livet ta en annen retning. Ta en uventet sving før vi vet ordet av det. Stien går gjennom et terreng vi ikke kjenner, og usikkerheten sprer seg. Tørr vi det?

Det er resten av vårt liv. Utfordringer, gleder, og sorger står i kø for å oppleves. Det er ingen vei tilbake, selv om vi noen ganger skulle ønske det.

Vi må ta utfordringen. Kjenne livet strømme gjennom årene, tankene, og de mange opplevelsene. Det er ingen grunn til å være pessimistisk selv om det er det enkleste i den verden vi lever i. Så fortsetter vi å leve. Fra i dag og livet ut.