Det regner tungt ute. Dråpene spiller en monoton melodi på taket. Natten har kvalt vinden som kom fra vest, og det er nesten stille. Bare noen fugler kvitrer fra skogbrynet. En kald bris får gardinene til å bevege på seg. Det er natt.

Klokken tikker sine sekunder. Natten går mot en dag, men den virker så langt borte. Den er ikke det. Det virker slik, men er ikke det. Sekundene teller ned. Tikk – tikk kan høres fra den lille klokken på nattbordet. Den irriterer, og minner meg på at natten går taktfast mot en ny dag.

Den kommer så alt for fort hvis jeg sovner. Da føles natten så kort, ja, noen sekunder unna. Men den gjør den ikke hvis jeg holder meg våken. Da tar det en liten evighet før den er her. Utrolig nok føles det godt. Det er som om tiden står stille.

Men klokken minner meg på at den ikke gjør det. Natten går taktfast mot en ny dag. Det er vel det beste. Tenk om det ikke ble en ny dag? Tenk om dagen sluttet å eksistere? Nei, det er godt å høre den tikke.

Det regner fortsatt, men ikke så kraftig. Jeg hører ikke fuglene lengre. De har sikkert fløyet sin vei. Ute er det grått, og de regntunge skyene svever lavt over fjorden. De skjuler de høye fjellene som stuper ned i det stille grå vannet.

Jeg lukker øynene. Jeg våkner, og tenker på den deilige natten som var.