Det er så stille
stearinlysene blafrer
vinden uler i skorsteinen
og alt er virkelig

Jeg lever nå
timene står stille
kjenner flammene
stryker roen

Snart begynner natten

men vil ikke sove
vil kjenne varmen
fra en sprakende ovn

Da lever natten
da lever tanken
og morgenen
kan komme…

om noen timer

Enda en dag er over, og mørket har hvisket ut alle skyggene, det er snart natt. En lang natt, og dråpene faller fra en regntung himmel. Det er himmeltårer som har reist langt, langt der oppe, ikke langt fra evigheten blir de skapt, og faller, faller mot jorden, skaper nytt liv etter en lang vinter.

Over skyene stråler månen, og langt der ute stjernene. Ingen har vært der før, men lyset som når jorden, minner oss på hvor små vi er. Små prikker som vandrer her på jorden, ser lys som har reist i millioner av år før det når oss. Lys som ble skapt før vi ble det, vandret gjennom det mørke rommet mot oss, lille oss som svever rundt vår livskraftige sol.

Kanskje noen der ute ser lyset fra vår stjerne? Ser opp mot himmelen i undring over hvor langt unna vi er. Med andre stjernebilder hvor vår sol er med. De lurer også sikkert på om det finnes liv rundt den lille lysende prikken mange millioner lysår unna.

Kanskje det er kveld der også? Kanskje regner det mens natten går mot en ny dag. Stjernene forsvinner, blir skjult av dagen.

Dagene lysner, alt lysner, og liv sprer seg i en verden som var grå, nå er den snart grønn, full av liv, hekkende fugler, og livsglade mennesker som ivrig letter etter spor av det som kommer. Leter etter bladene på trærne som vinden rasler med i svale vinder, og måkene som skriker sin hymne til vårens under.

Snart sitter elskende på den lille brygga, tiden stopper, ømme kyss stopper tiden, blikk leser kjærlighetens språk, mens fjellene står der i sin vårdrakt og skuer mot det store havet i vest, der evigheten begynner.

Snart kommer natten, den svale natten blandes av lys og mørke, men lyset vinner, og danser sin varme seiersdans til en sommer som kommer inn fjorden. La den komme med sine kyss, sin hymne til livets nye vår. La den leve lenge, en liten evighet.

Glem ikke sangen, den er like gammel som tiden, livet, og fjorden som leker seg med vinden.

Det er så stille, sola skinner på en blå fjord, måkene skriker etter en ny årstid som er i emning. Små bølger skvalper mot brygga, våren kan merkes på solvarmen, den etterlengtede varmen som har kommet tilbake fra reisen, den lange reisen.

Den har kommet tilbake, og titter fram over fjellene. Den stryker lett over vinterkvit hud. Den lange vinteren er over, snart tar det grønne over, en forvandling skjer, slik som alltid.

Men noe skjer der ute i horisonten, der fjorden går i ett med havet. Den blir slukt av et lavtrykk som kommer sigende inn fra havet, alt mørkner, solen forsvinner, og vinden forvandler fjorden til sinte og frådende vannmasser, som slår mot den lille brygga. Den tåler det, den har opplevd fjorden sint før, mang en gange har den målt krefter med sint vann.

Brygga har mistet fargene den hadde da den var ung, men hva gjør vel det? Den står der, minnes de dagene dampskipet la til kai, og folk var glade. Nå står den der, overlatt til seg selv. Ingen kommer over en langgang fra et dampende skip som kom fra byen på den andre siden av fjorden.

Nå står den der, måler krefene med vær og vind, men minnene lever. Da kjøpmennene fikk varer, skomakerne fikk lær, og jenter i fine kjoler kom spankulerende over landgangen etter byturen. Nå er dameskoenes lette berøring historie, men været er det samme. Nå er den gammel, om noen år er den borte, slukt av vann og tid.

Skyene  fanger 

mens de svever

mot havets uendelighet

Verden  våkner  på  ny

den gråter ikke

men soler seg

i strømmen  av lys

Det blåser en kald vind fra sørøst, og det er ingenting som minner om vinter. De grå jordene ligger der harde og snøløse, og fjorden blir malt med krusninger av de sterke vindkastene. Støvet virvles opp av en bil som kjører på den smale grusveien i skogbrynet. Der skulle det ha vært brøytekanter nå, men det er det ikke. Det er barfrosten som har overtaket, og sola skinner på øya der ute i fjorden. Enda er den for lav til å skinne over alt på grunn av de høye fjellene, men om noen uker gjør den det. Det er nesten vårstemning. Får en rar følelse av at vinteren svikter oss i år, glemmer oss, og heller konsentrerer seg om Oslo der de snør ned.

Har den glemt oss? Har vi ikke fortjent en hvit vinter med dompaper som kvitrer fra snødekkede grangreiner? Men den uteblir. Ikke det at det gjør noe at man slipper snømåking, bilen som setter seg fast i snøfonna som vinden har laget i løpet av natten. Men det er da ganske rart. Vi er jo vant med vinter på denne årstiden. Ungene leker seg på akebrett i bakkene, snømennene står på plenene og smiler med sine neser av gulrot, mens fedrene strever seg gjennom snøen tidlig på morgenen så de kan få ut bilen, slik at de kommer seg på jobb.

Men sånn er det ikke. Man hører knitringen av piggdekk på den tørre asfalten, og de piggfrie dekkene blir nedslitte før man aner det. Slik var det ikke før, eller husker vi bare de snørike vintrene? Men det spiller ingen rolle. Skiene og snøskuffa er arbeidsledige, og jeg synes synd på de som har kjøpt seg snøfreser. Jeg kondolerer.

Hvor skal vi begynne å lette etter vårt sanne jeg, eller tror vi at vi har funnet det? Går, venter på at noe skal skje, at livet blir mer spennende en det har vært før, ja at alt blir forandret, og at hver dag blir et lite eventyr.

Men hvor er sannhetens stemme langt der inne, som forteller oss at livet har mye å by på? Finn opplevelsene, ikke sitte å vente at de kommer av seg selv. Det gjør de ikke, det har de aldri gjort.

Finn vår stemme, langt der inne, som gir oss et hint, kanskje råd om hva som ligger der foran, seinere i dag, i morgen, om ei uke. Tiden er ikke viktig, det er å se alt som ligger der og venter på oss.

Finn vår stemme. Den er der, lengter å fortelle sannheten om det virkelige livet, det livet vi lever, midt i en sann virkelighet som ikke skaper luftslott, men drar oss inn i en verden av oppnåelige opplevelser.

Det er lett å pakke den inn i tanker opp det vi skulle ha gjort, det vi tenker at ikke blir gjort, skaper begrensninger som kveler livets kreativitet og skaperevne. Stemmen forsvinner, vi blir fortvilet, og tviler på at den er der. Men det er den, langt der inne, men samtidig så nære.

Finn vår stemme, som ikke skaper tvil, men ser solen stå opp i øst, seiler av gårde på himmelen, og når målet, hildringstimen på vesthimmelen. Den håper vi finner vår stemme før den går ned i havet.

Du ser meg

her er jeg

på jorden

Her er jeg

ser bjørkene lengter

mot livets vår

Noen minner lever

noen ser

savnets virkelighet

Men du ser meg

du elsker livet

fra et annet sted