Det er noen ganger man angrer på det man gjør og har gjort. Jeg kjenner på det akkurat nå. Handlinger som setter seg selv i en vanskelig situasjon, handlinger som lammer det man skal gjøre.
Hvorfor gjorde jeg det ikke annerledes? Det hadde vært veldig enkelt – tenke seg om to ganger i stedet for én. Men jeg gjorde ikke det, gjorde det, tenkte ikke på konsekvensene, så nå sitter jeg her og tenker på det jeg kunne ha gjort. Men det er egentlig ikke noen grunn til det heller, kan jo ikke gjøre om noe som helst, det er gjort, historie.
Så da er det like greit å gå videre, se framover, ta med meg erfaringene inn i den ukjente framtiden, se det som en utfordring , ikke gjøre det jeg aller helst vil unngå. Det er enkelt, men så vanskelig. Livets lærdom vil vi alle ta med oss videre, men glemmer den, i sårbare øyeblikk gjennomfører vi det vi vet er galt, selvopplevde øyeblikk man sier til seg selv at man aldri skal gjøre igjen.
Men så gjør man det, sitter igjen med den sure svia, følelsen av å ha mislyktes, føler seg dum. Da er livet ikke lett, men det er jo mange som har opplevd det samme, kommet til kort, sitter dagen etter og angrer. Hvis man ikke har gjort det hadde ikke den situasjonen oppstått.
Unnskylde seg i tredje person, late som om det ikke var meg, legge skylden på en person som ikke er virkelig, men allikevel er det. La den personen som alle har i seg dra, så står vi igjen og kan ikke legge ansvaret på den andre. Jeg gjorde det, ingen andre. Ingen andre fikk unngjelde, bare jeg. Ingen andre kom til skade, bare jeg. Da er det kanskje ikke så farlig, selv om jeg sitter her og synes synd på meg selv, eller gjorde det. Nå er det historie, en opplevelse som fortiden har tatt til seg. Den sure svia har forlatt meg…
