62.604745
7.313158
Stega
Forfatterarkiv: Arvid Hernæs
Den gamle sommeren
Det er en våt høstmorgen. De gule bladene henger på bringebærbuskene, blander seg med det som enda ikke vil overgi seg til den nye årstiden, klamrer seg til sommeren, vil ikke gi opp. Den våte enga ligger der så stille, venter på at dagen skal puste på den, la den kjølige brisen kjærtegne den, så de døde bladene kan falle til jorden, forsvinne dit de kom fra, overgi seg til det evige kretsløpet.
En fugl siter på ei naken grein i ripsbærbusken, spiser de få røde bærene som enda klamrer seg fast, høsten er gavmild, gir sitt for at naturen skal overleve. Noe må ofres for at alt skal overleve, død blir til liv, verden går i dvale, sovner, sover tungt til livet gjenoppstår. Men enda er det ikke over. En gammel sommer klamrer seg fast, vil ikke slippe taket, nekter å kapitulere. Den vet; at snart må den overgi seg, slik den har gjort så mange ganger før, men vet at den kan klare litt til, selv om den føler seg gammel.
Så kommer dagen, den vakre høstdagen, full av liv, død, med vakre farger, som feirer at den har opplevd sommerens livskraft, solens varme hånd, som snart legger seg i himmelsengen, slik den har gjort så mange ganger før. Men dør ikke, sover, helt til jorden vekker den en vakker vårdag.
Enda kan små barneføtter tråkke i vått gress, grønt gress som hvisker noen ord: Kommer igjen når solens hånd stryker lett over våre sovende røtter.
Så kom den
Brisen lager krusninger på fjorden, den er blå, himmelblå. Noen gule blader på de store bjørkene klamrer seg fast, de er døende, klare for høsten. Sommeren bruker sine siste krefter, solen varmer, selv om den unge dagen er fuktig og kjølig. Enda leker fuglene i trærne, blomstene strekker seg mot himmelen, og fjellene har ikke fått høstfargene.
Men det er ikke lenge til. Om noen uker er alt forandret. Fargene spiller med sine varme farger, bladene på trærne dør i hopetall og faller ned og dekker bakken med et gult teppe. Den fuktige skogbunnen, det røde blåbærlynget står igjen uten bær, gjessene flyr mot sør, skriker sin høstsang , forsvinner bak de høstfargede fjellene.
Et nytt bilde males, et bilde med skarpe farger, et vakkert bilde. Den kommer; den nye tiden. Ukjente timer som enda ikke er opplevd, men som skapes for akkurat det. Sommeren som har takker for seg, forsvinner opp i løse luften. Den drar ingen steder, bare forsvinner. Kan ikke oppsøkes; bare minnes.
Den smale stien snor seg opp mot setervollen under det store fjellet. Det sitter noen barn på setertrappa, de ser mot fjorden langt der nede, den store øya med de hvite husene, de gule jordene, granskogen klamrer seg fast i de bratte skråningene, det gule sollyset gjør husene enda lysere. Høstens lys. Så kom den enda en gang, den vakre årstiden som forteller sin gamle fortelling; at alt skal visne, forsvinne dit det kom fra, bli usynlig men ikke for alltid.
Den tredje personen
Det er noen ganger man angrer på det man gjør og har gjort. Jeg kjenner på det akkurat nå. Handlinger som setter seg selv i en vanskelig situasjon, handlinger som lammer det man skal gjøre.
Hvorfor gjorde jeg det ikke annerledes? Det hadde vært veldig enkelt – tenke seg om to ganger i stedet for én. Men jeg gjorde ikke det, gjorde det, tenkte ikke på konsekvensene, så nå sitter jeg her og tenker på det jeg kunne ha gjort. Men det er egentlig ikke noen grunn til det heller, kan jo ikke gjøre om noe som helst, det er gjort, historie.
Så da er det like greit å gå videre, se framover, ta med meg erfaringene inn i den ukjente framtiden, se det som en utfordring , ikke gjøre det jeg aller helst vil unngå. Det er enkelt, men så vanskelig. Livets lærdom vil vi alle ta med oss videre, men glemmer den, i sårbare øyeblikk gjennomfører vi det vi vet er galt, selvopplevde øyeblikk man sier til seg selv at man aldri skal gjøre igjen.
Men så gjør man det, sitter igjen med den sure svia, følelsen av å ha mislyktes, føler seg dum. Da er livet ikke lett, men det er jo mange som har opplevd det samme, kommet til kort, sitter dagen etter og angrer. Hvis man ikke har gjort det hadde ikke den situasjonen oppstått.
Unnskylde seg i tredje person, late som om det ikke var meg, legge skylden på en person som ikke er virkelig, men allikevel er det. La den personen som alle har i seg dra, så står vi igjen og kan ikke legge ansvaret på den andre. Jeg gjorde det, ingen andre. Ingen andre fikk unngjelde, bare jeg. Ingen andre kom til skade, bare jeg. Da er det kanskje ikke så farlig, selv om jeg sitter her og synes synd på meg selv, eller gjorde det. Nå er det historie, en opplevelse som fortiden har tatt til seg. Den sure svia har forlatt meg…
Høstsonaten
Det går mot en ny dag, det regner, dråpene treffer vinduet, naturens egne toner, et symfoniorkester av vann. Enda er ikke høsten her, men sommeren begynner å vise tegn til svakhet, kapitulasjon, gir fra seg makten til neste årstid.
Høsten er vakker, allikevel er det et forvarsel om at døden ikke er langt unna. Men en død som skaper liv, næring til årstiden, skaper liv og lys. Nå er den snart over, sommeren vi ventet på gjennom en lang vinter, skrevet i naturens historiebok. Det er slik det skal være.
Når noe er over kommer noe nytt, nye tider venter på å bli en realitet, virkelighet. Gleden av å oppleve dem, nyte dagene som er igjen av et liv som kan virke langt for oss, men et lite øyeblikk i den lille evigheten vi er en del av.
Men nå er det natt, regnet tegner dråper på vinduet.
Lyslek
Dagen dør
livet
klamrer seg fast
i solnedgangen
mens jorden
snurrer rundt seg selv
Regn
Dråper faller
skjuler solen
ser alt falle
mot jorden
Den elsker
drikker
livets eliksir
Over skyene
en blå virkelighet
Elsker
Søvnig
Ser
hører
noe beveger seg
i drømmen
Våkner
innrømmer
at jeg sov
uten å være søvnig
Melankoli
Egentlig er det ikke så trist, men jeg kjenner en følelse trenge seg på, noe som ikke kan forklares, ulogisk, men logisk på samme tid. Går ut i natten, ser mot himmelen, ser melankolien komme nærmere. Snart kolliderer den med meg, vil utslette det lyse måneskinnet fra den lille planeten som forfølger jorden, sende sitt mørkeblå lys, omkranse meg med sitt enorme som kommer fra en annen verden.
Jeg kan se månen bli slukt, plutselig er det varme lyset borte. Jeg vet det treffer meg snart, stritter imot, sender mine lyse tanker mot det som kommer, vil stoppe sammenstøtet, sende det blå lyset dit det kom fra, langt der ute hvor det ikke når meg.
Kampen begynner, det enorme er nært, men med ett føler jeg meg enda større. Kanskje jeg greier å forandre dens bane? Tenker de gode tankene, det skjer. Det enorme forsvinner, viker. Sakte forsvinner den, blir mindre, til en liten prikk som jeg bare kan skimte gjennom månelysets varme stråler.
Så er den borte, kvalt av hvitt lys, de gode tankers lys. Jeg kan se det treffe vannspeilet, og danner et speilvendt bilde.
Lenge Siden
Det er mange dager siden, alt for mange. Men nå sitter jeg her, ser utover en blank fjord fra et kafévindu og en kaffekopp. Det er lenge siden, så alt for lenge siden ord har kommet til meg, men nå gjør de det.
Det er kanskje alle menneskene rundt meg, alle samtalene jeg hører, ja kanskje livet i den lille byen ved fjorden som inspirerer meg?
Domkirkens klokker slår tolv slag. Det er midt på dagen, og jeg sitter her med en kaffekopp og skriver. Det er lenge siden, men nå gjør jeg det. Hører folk snakke om dagligdagse hendelser som gir dagen mening, som former livet, som får timene til å fylles med noe de vil gjøre. Det gjør jeg også. Kjenner meningen med dagen fylle tankene med ny energi.
Det er lenge siden, men nå er det en realitet. Ser ut av vinduet, tar en slurk kaffe, suger inn alle inntrykk lik en tørr svamp. Men nå er den ikke tørr lengre, nå er den fylt av inntrykk, glede, kreativitet, og alt jeg ønsker meg.
Venter på at bussen skal føre meg til et annet sted i Norge, et sted jeg kjenner godt, et sted jeg liker å være. Men enda er jeg ikke der, jeg sitter på kaféen og skriver dette, men i kveld er jeg der, der jeg vil være. Jentene går lettkledde der nede på gata, og jeg venter.
Bloggen til Arvid Hernæs 