Forfatterarkiv: Arvid Hernæs

Nattønsket

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Hva kan man ønske seg, når dagen er over, og den neste er i emning? Hvordan skal man tenke? De lyse nettene blir mørkere, og før man aner det er sommeren på hell. Hva skal man egentlig ønske seg i dag, for at morgendagen skal bli husket som en god dag? Kjenne at tilværelsen er meningsfull?

Spørsmålene er enkle å stille. Svarene er vanskelige – ja, kanskje helt umulige å gi fornuftige svar på. Det er ikke enkelt å godta at svaret får man neste dag, når den oppleves. Spørsmålene blir besvart samtidig som man opplever dagen time for time.
De blir besvart uten at man merker det.

I livets dagbok er det mange spørsmål som er besvart. Det er bare å bla tilbake én side, og der står alt. En hel side med besvarte spørsmål. Glede, sorg, skuffelse, ja, alt som dagen inneholdt har man fått svarene på.

Kan man ønske seg noe annet når dagen er over, når nattens ro frigjør alle tankene man ikke tenker om dagen? Ja, som ikke kommer til overflaten på grunn av alt som skal gjøres for at dagen blir vellykket?

Natten

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Det regner tungt ute. Dråpene spiller en monoton melodi på taket. Natten har kvalt vinden som kom fra vest, og det er nesten stille. Bare noen fugler kvitrer fra skogbrynet. En kald bris får gardinene til å bevege på seg. Det er natt.

Klokken tikker sine sekunder. Natten går mot en dag, men den virker så langt borte. Den er ikke det. Det virker slik, men er ikke det. Sekundene teller ned. Tikk – tikk kan høres fra den lille klokken på nattbordet. Den irriterer, og minner meg på at natten går taktfast mot en ny dag.

Den kommer så alt for fort hvis jeg sovner. Da føles natten så kort, ja, noen sekunder unna. Men den gjør den ikke hvis jeg holder meg våken. Da tar det en liten evighet før den er her. Utrolig nok føles det godt. Det er som om tiden står stille.

Men klokken minner meg på at den ikke gjør det. Natten går taktfast mot en ny dag. Det er vel det beste. Tenk om det ikke ble en ny dag? Tenk om dagen sluttet å eksistere? Nei, det er godt å høre den tikke.

Det regner fortsatt, men ikke så kraftig. Jeg hører ikke fuglene lengre. De har sikkert fløyet sin vei. Ute er det grått, og de regntunge skyene svever lavt over fjorden. De skjuler de høye fjellene som stuper ned i det stille grå vannet.

Jeg lukker øynene. Jeg våkner, og tenker på den deilige natten som var.

Dagen i dag

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Dagen i dag er resten av mitt liv. Det er ingen vei tilbake. Jeg må videre – alle må videre. Gå veien inn i en uviss fremtid. Vi vet ikke hva den bringer, men ser bare konturene – et omrisse av hva som skjer.

Hvordan kan vi leve i en verden som er i konstant forandring? Jo, følge med den når tiden raser avgårde, og det er bare så vidt vi greier å følge den? Alt beveger seg mot den fremtiden vi ikke vet noe om.

Men ingen kan forutse alt selv om noen tror det. Plutselig kan livet ta en annen retning. Ta en uventet sving før vi vet ordet av det. Stien går gjennom et terreng vi ikke kjenner, og usikkerheten sprer seg. Tørr vi det?

Det er resten av vårt liv. Utfordringer, gleder, og sorger står i kø for å oppleves. Det er ingen vei tilbake, selv om vi noen ganger skulle ønske det.

Vi må ta utfordringen. Kjenne livet strømme gjennom årene, tankene, og de mange opplevelsene. Det er ingen grunn til å være pessimistisk selv om det er det enkleste i den verden vi lever i. Så fortsetter vi å leve. Fra i dag og livet ut.

Togturen

av i Historier | Legg igjen en kommentar

Det sitter en vakker pike ved siden av meg. Hun er sikkert ikke mer enn atten år. Hun ser på meg med sitt unge blikk. Hun smiler til meg. Jeg smiler tilbake. Det lyse lange håret bølger nedover skulderen, og den solbrune huden gjør det enda lysere. Jeg greier ikke å ta blikket bort fra henne, og blir nesten redd. Det er jo et hav av år mellom oss.

Hun ser på meg igjen med to granskende øyne. Hva vil hun med blikket sitt? Hvorfor ser hun på meg. Jeg tenker tilbake på den tiden da jeg var atten. Jeg har ikke glemt den tiden. Det var en god tid. En tid da jeg skulle lære hvordan livet skulle leves. En ukjent verden jeg ikke visste noe om. Jeg skulle forelske meg – føle at kjærligheten skapte en ny dimensjon. Kjenne på noe jeg ikke har kjente før. Ømme blikk, naken hud, og ord jeg ikke har tatt i min munn.

Men nå kjenner jeg til alt sammen. Jeg har opplevd det, og godtar at den tiden aldri kommer igjen. Godtar at kroppen og tankene har forandret seg med den nådeløse tiden.
Hvorfor ser hun på meg og smiler sitt unge smil? Hva ser hun i øynene mine? Kanskje hun ser noe jeg ikke ser? Jeg skyver den tanken til siden og ser ut av vinduet der landskapet forsvinner bak meg sammen med tiden.

Om noen minutter ankommer toget Oppdal stasjon. Hun reiser seg, og spør meg: ”Kan du hjelpe meg med bagen min? – den er så tung.” Jeg våkner fra transen. ”Selvfølgelig” sier jeg, og hjelper henne. Jeg kan kjenne den søte parfymen som minner meg om henne jeg elsket for mange tiår siden.

”Takk skal du ha” sier hun og smiler. Plutselig gir hun meg en klem. ”Du er snill.” Toget stopper og hun går av. Hun forsvinner ut av mitt liv for å skape sitt eget. Kanskje hun skal besøke sin store kjærlighet? Kanskje hun har en som venter på henne der ute på perrongen?

Jeg må videre i mitt liv. Møte min verden slik den er. Men jeg kommer aldri til å glemme hennes blikk.

Barnslige tanker

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Det er rart hvordan minnene strømmer på når man besøker gamle trakter – ja, der man har vokst opp. Trått sine barnesko, blitt oppdratt på best mulig måte av sine foreldre. Man tenker tilbake da ordet ”bekymring” ikke eksisterte, og alt var en lek – i alle fall nesten. Lekte seg gjennom barndommen for å få dagene til å gå. Og det gjorde de.

Plutselig ble de borte, og en ny tid startet. Voksenlivet. Det nådeløse voksenlivet, hvor nye uttrykk ble skapt. Bekymring, ubetalte regninger, oppdragelse, huslån, og mange flere. Vi blir nådeløst kastet inn i den nådeløse voksenverdenen. Hvorfor godtar vi det? Hvorfor setter man seg selv i en slik situasjon? Hvorfor skaffer vi oss gjeld opp til ørene og hjelper bankene med å tjene en haug med penger?

Vi må gjøre det. Det er ingen vei tilbake. Vi blir aldri barn igjen – det er de nådeløse fakta. Den eneste muligheten er å tenke tilbake – tenke på det bekymringsløse live vi hadde. Eller ha en barnslig tanke i ny og ne. Ikke være for voksen. Hold nysgjerrigheten og leken i hevd. Glemmer man det har vi tapt, og livet blir enda vanskeligere. Bekymringene mer intens, og alt blir negativt. Det å leve blir et slit. Det å leve blir så alvorlig at vi glemmer barnet i oss.

La barnet få fritt spillerom av og til. Slipp det løs og lek. Livet selv er ingen lek, så vi må leke at det er det. Vanskelig kan det være, men hvis man får det til legger man grunnlaget for en tilværelse som ikke er så intens.

Hvorfor skriver jeg dette? Svaret er at jeg strever med dette selv, og hver dag er en kamp for å gjøre livet litt lettere å leve. Finne barnet i seg, og lek en lek. Glemme livets harde realiteter en stakket stund. Undre seg over ting det ikke finnes svar på, men som uansett er der. Rett og slett ha barnets undring.

Greier jeg det? Greier vi det? Det gjenstår å se.

Skuffet

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Det var ikke slik jeg hadde tenkt det. Sommeren kom, og den gikk. En kortvarig glede som forsvant med det gode været. Er det rart man blir svartsynt? Er det rart man tenker på de som reiser til varmere strøk, der finværet varer lengre enn to dager?

Nei, det er ikke morsomt. Det eneste positive jeg kommer på; er at jeg slipper å klippe plena. Det er sikkert flere ting, men de kommer jeg ikke på i skrivende stund. Jeg har faktisk en gyldig grunn til ikke å klippe plena, og det er ingen som maser om det heller.

Det er like greit å se fordelene med at regnet siler ned, og den tykke tåken som skjuler omgivelsene. Nei, jeg ser framover. Kanskje det blir likere i morgen? Kanskje jeg kan få gjort det forefallende arbeidet i hagen som jeg ikke liker? Det gror godt selv om det regner – det kommer jeg ikke utenom. Når jeg tenker meg om liker jeg hagearbeid.

Men hva gjør jeg i dag? Hva skal jeg ta meg til inne? Husarbeid er et alternativ, men det er jeg allergisk mot, så det er vel like greit at jeg setter meg med i godstolen. Eller? Men da er det vel noen som reagerer. Trenger jeg å si hvem?