Når det stormer og regner rundt oss er det lett å tenke litt svart på det. Men når uværet er over og finværet åpenbarer seg får vi en lykkefølelse. Himmelen er faktisk blå over skyene.

Været er som livet selv. Noen dager stormer det i oss, og det blir lagt et kokk over alt det lyse. Men når skyene forsvinner og stormen har lagt seg, ja, da får man belønningen. Tankene blir badet i lys, og gir krefter, slik at de mørke dagene blir lettere å takle.

Vi må oppleve livets uvær enten vi vil det eller ikke. Men ha den lyse tilværelsen i minnet. Det er drivkraften.

Alt forandrer seg. Tankene får fritt spillerom når høstmørket legger seg som et teppe over omgivelsene. Det ligger noe urgammelt i oss. I de lyse månedene skal vi samle krefter og føde til vinteren. Våre gener viser oss veien. Vi skal overleve den mørke og kalde årstiden.

Bjørnen går i hi fordi det ligger i genmaterialet. Årstidens klokke ringer. Det gjør den til oss også. Noen vil reagere negativt, fornekte at vi går mot vinter. Men det hjelper ikke. Den kommer uansett.

Vi må godta det, tenke på lyset og varmen vi kan skape selv. La tankene omkranses av vår egen sommersol. Da kan vinteren komme, og la det urgamle mennesket gå inn i vinterdvalen med framtidshåp.

Det er kveld. Vinden tar tak i vestveggen på det lille huset ved fjorden. Det knaker. Duren av naturkreftene får alt til å bevege seg.

De høstkledde trærne bøyer seg i vindkastene, og stormen kler av grenene fargedrakten, som til slutt spriker nakne mot den gråsvarte himmelen. De ser ut som tynne fingre som ber sin siste bønn før alt er over.

Det nakne treet ser bladene bli blåst av gårde, begynne reisen dit vinden ikke tar, og legger seg som et teppe på ukjente marker.

De skal bli til nytt liv, bli til jord. Høstens landskap dør, men skaper noe som kommer, når solen og varmen får overtaket. Startskuddet går når jorden igjen er der våren er.

Det er nesten som et eventyr. Høstfargene blir sterkere for hver dag som går. Naturen forbereder seg til vinteren nok en gang, og vi undres over livet som trekkes tilbake gjennom planter og trærs blodårer, ned til røttene, og går i dvale.

Det er vakkert, samtidig vemodig. Tankene går mot den årstiden som kommer, når de fargerike bladene er historie, og den første snøen legger seg. Det er slik livets syklus er.

Da går tankene automatisk mot det som kommer, og det kaller vi håp. Et håp om å få oppleve en årstid som spirer på nytt. Men først må vi gjennom det som naturen gir oss.